Kan vi redusere utslipp av drivhusgasser ved å kjøpe regnskog?

Den norske regjeringa bevilget i 2009 hele 1,5 milliarder kr for tiltak mot klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i tropisk skog i utviklingsland. På Oslo-konferansen i mai i år ble stats og regjeringssjefer, ministre og andre representanter fra omkring 50 land enige om en avtale for å redusere klimagassene fra avskoging. Det ble gitt løfter om å bidra med om lag 25 milliarder  kroner i perioden 2010-2012 for å redusere klimagassutslipp fra avskoging i utviklingsland.

Da dette politiske initiativet ble lansert i 2008 forsøkte jeg å peke på en del forhold i fattige land som kunne bidra til å gjøre arbeidet med å redusere avskoging og skogforringelse nokså vanskelig. Det blir man jo ingen yndling av hos miljøvernministeren. Man høres bare ut som en sur gammel gubbe som ikke har tro på nye påfunn. Nå har vel både ministeren og hans byråkrater etter hvert innsett at den jobben de gikk i gang med er temmelig kompleks, og at det tar lenger tid å få resultater enn man forestilte seg i starten.

Hvis regnskog med flere hundre tonn biomasse pr hektar hogges ned og omdannes til beitemark, er det opplagt at store mengder karbon frigjøres og ender opp som CO2 i atmosfæren. Da tenker man selvsagt at det er viktig å redusere den slags avskoging. Som statsministeren sa en gang; teknologisk er ikke det noen utfordring – det er bare å slutte å hogge trær. Spørsmålet blir hvordan man skal få fattige bønder i utviklingsland til å slutte med det. Ikke bare fattige bønder, forresten – kapitalsterke firma vil også gjerne gjøre tropisk skog om til plantasjer av ulike slag; palmer, sukkerrør osv. Noen kloke hoder kom for en del år siden opp med den idé at man kan betale de som avskoger for å la det være. Og etter som jordbruk i fattige land ikke er veldig lønnsomt, kan man faktisk få mye spart skog til en nokså billig penge. Norske myndigheter har gjort denne ideen til sin egen. Derfor er det viktig for dem at det etableres et overvåkingssystem som kan følge med på hvor mye skog som forsvinner år om annet. Da kan man betale for faktiske leveranser, antall tonn CO2 bevart i skog, ikke bare luftige planer.

Så langt så godt. Det viser seg å være vanskelig å etablere et marked for redusert avskoging både internasjonalt, og kanskje enda vanskeligere internt i de store skoglandene i sør. Over tid lar det seg nok likevel gjøre. Da melder det seg et spørsmål som har vært forbausende lite diskutert – hva kommer betalingene til å bli brukt til? Jeg har fulgt noe av arbeidet med å etablere planer og overvåkingssystemer i enkelte av de landene Norge har inngått avtaler med. Utbetalingene er ikke så veldig store enda fordi en ikke har fått markedsmekanismen på plass. Det meste går foreløpig med til det vi kaller transaksjonskostnader, dvs. det å etablere tillit mellom kjøper og selger, sikre avtaler, etablere kontrollsystemer og den slags. Dette fører til flere reiser med fly og bil, og til høyere lønnsutbetalinger både i Norge og utviklingslandene. Når de virkelig store utbetalingene til dem som slutter å avskoge kommer, spørs det hva disse firmaene, landsbyene og enkeltmenneskene vil bruke pengene til.  Fattige bønder som ikke kan øke åkerarealet ved å dyrke opp skog, vil antakelig kjøpe matvarer – noe produsert i nærheten og noe importert. Det kan få betydning for matvaremarkedene i byene også. Mange vil ha behov for brensel, så de vil vel kjøpe parafin eller gass. Når det blir mindre ved og trekull på markedet kommer store deler av bybefolkninga til å gjøre det samme. Strøm er gjerne dyrt og det krever dyre installasjoner også, kokeplater og komfyrer. Strømbrudd er ganske vanlig, og den strømmen som leveres er gjerne generert i varmekraftverk fyrt med olje eller steinkull. Bedre stilte folk vil antakelig bruke pengene på den slags forbruksvarer som vi har vent oss til, kjøleskap, TV, bil. De store firmaene vil investere i maskiner og bygninger, mens regjeringene trenger penger til helsevesen, skoler og infrastruktur. Alt dette medfører utslipp av drivhusgasser både hos produsenter, distributører og forbrukere. Er det da sikkert at de midlene som overføres fra rike til fattige land som betaling for redusert avskoging og skogforringelse virkelig fører til lavere utslipp av CO2? Jeg vet ikke. Det hadde vært interessant om noen gjorde en makroøkonomisk undersøkelse av hvilke ringvirkninger slik betaling for redusert avskoging og skogforringelse kan komme til å få i de skogrike landene i sør. Da måtte man sjølsagt prøve å anslå hvilke klimagassutslipp som kan bli følgen av de forbruksendringene som de store overføringene nødvendig vis må føre med seg.

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>