Klimabokføring i skogen

Skogens rolle som lager av karbon er viktig i klimasammenheng. Avskoging og skogforringelse bidrar til store utslipp av klimagassen CO2. Når biomassen i skog øker betyr det at CO2 hentes ut av atmosfæren gjennom fotosyntesen og karbon blir bundet i vegetasjonen. I Norge har det foregått en akkumulasjon av biomasse i skog i mange år. Det er to hovedgrunner til dette; 1) omlegging av skogskjøtselen til enalderskogbruk og planting av ny skog etter hogst i perioden 1945-75, og 2) uttak av mindre tømmervolum enn tilvekst i hele perioden etter 1945. Forholdet mellom uttak og tilvekst er vist i Fig.1. Avvirkninga har vært nokså stabil i hele perioden mens tilveksten har blitt fordoblet. Akkumulasjonen av biomasse har altså gått raskere og raskere. Dette er vist i Fig.2. Nå er stående volum tre ganger så stort som for 100 år siden.

Fig1

Figur 1. Årlig uttak og tilvekst i norsk skog siden 1935. Stammevolum i millioner m3 under bark

Fig2Figur 2. Utvikling av stående volum i norsk skog siden 1935. Stammevolum i millioner m3 under bark

Landsskogtakseringen måler stammevolum over stubbeavskjær. Dette er den dominerende delen av biomassen i norsk skog, men det er også mye biomasse i stubber, røtter, greiner og blader eller nåler. Det er imidlertid sterk sammenheng mellom biomassen i stammene og biomassen i de øvrige delene av trærne. I tillegg er det lagret karbon i skogsjorda. Her bruker vi stammevolum som en indikator for biomassen og karbonlageret over bakken.

Det er utviklet kompliserte modeller for tilveksten til norske skogstrær. Disse er brukt i diverse analyser av karbonbinding i norsk skog. Jeg går ikke så grundig til verks her. I stedet benytter jeg en enkel logistisk tilvekstfunksjon av typen F(x) = i x (1-x/K), der x er stående volum, i er iboende vekstrate, K er maksimalt volum (bæreevnen), og F(x) er tilveksten. Hvis jeg setter i = 0,046 og K = 2350 millioner m3, får vi den blå tilvekstkurven som er vist i Fig.3. En del av Landskogtakseringens estimater for årlig tilvekst er også vist i figuren. Modellen har som utgangspunkt at volumet er en homogen masse – noe som opplagt er feil. Vi har ulike treslag som vokser på mark av ulik produktivitet, og skogstrærnes aldersfordeling spiller også en viktig rolle. Derfor er denne modellen mindre nøyaktig enn de som brukes av NIBIO og andre. Etter min oppfatning er likevel den modellen som er brukt her tilstrekkelig for å vise hovedtrekkene i utviklinga av den samlede biomassen i norsk skog på lang sikt. Det ser ut til at vi nærmer oss et toppunkt – årlig tilvekst vil antakelig begynne å gå ned igjen om et tiår eller to.

Fig3Figur 3. Visuell sammenligning av logistisk tilvekstfunksjon og observert tilvekst

Nå kan vi bruke denne tilvekstfunksjonen til å framskrive utviklinga av stående volum i mange år framover. I Fig. 4 har jeg tatt utgangspunkt i et stående volum på 952 millioner m3 slik som estimert av Landsskogtakseringa (NIBIO).

Fig4Figur 4. Utvikling av stående volum for to avvirkningsnivå, 10 eller 15 mill. m3/år

Vi ser at en kulminasjon av tilveksten slett ikke betyr at økningen i stående volum stopper opp. I løpet av de neste 100 år kan det hende at stående volum i norske skoger blir dobbelt så stort som det er nå. Uttakets størrelse har imidlertid betydning. Jo mer vi hogger, jo lavere akkumulasjonstakt. Men det skal veldig mye til for å stanse opphopinga av biomasse de neste 100 åra.

EU og klimaendringene

EU har som mål at utslippene av klimagass i 2030 skal reduseres med 40% sammenlignet med nivået i 1990. Dette har Norge sluttet seg til. Da må vi bli enige om hva utslippsnivået var omkring 1990. Dette kan vi kalle referansenivået. Som vi har sett tidligere, var avvirkninga i 1990 bare om lag halvparten av tilveksten. Skogen fungerte allerede da som et fangstapparat for CO2.

Ved felles gjennomføring av Parisavtalen vil Norge også omfattes av EUs regelverk for bokføring av utslipp og opptak i landbrukssektoren (LULUCF). EUs opplegg innebærer en forpliktelse om at de bokførte utslippene fra LULUCF-sektoren ikke skal overstige det bokførte opptaket av CO2 (nullutslipp). Da blir det spørsmål om hvordan bokføringa gjøres. Etter som de færreste europeiske land har slik statistikk over stående masse og tilvekst som den norske Landsskogtakseringen sitter inne med, må man basere seg på tall for avvirkning som er tilgjengelig i alle medlemsland (med større eller mindre nøyaktighet). Referansenivået skal da brukes for å sammenligne med det man oppnår fram mot 2030. EU-kommisjonen har foreslått at avvirkninga i perioden 1990-2009 skal brukes som referansenivå for utslippet fra skogen. For vår del var gjennomsnittlig avvirkning i denne perioden 8,4 millioner m3/år. Dette tilsvarer om lag 11 millioner tonn CO2. Dette slippes ut i atmosfæren i ulikt tempo – karbon i trevirke som brennes eller blir til papir slipper ut ganske kort tid etter hogst, mens karbon i røtter og bygningsvirke er bundet i lenger tid før det slipper ut.

Senere har man i Europaparlamentet foreslått at referansenivået skal baseres på perioden 2000-2012. Dette bekymrer skogrike land som Sverige og Finland, men også Norge. Gjennomsnittlig norsk avvirkning i denne perioden var 8,1 millioner m3. Dermed blir det enda mer problematisk å øke avvirkninga fram mot 2030. Økt avvirkning vil bli bokført som økte utslipp og må kompenseres i andre sektorer. Mange har sett for seg en økning av norsk avvirkning til om lag 15 millioner m3/år for å produsere mere bygningsmaterialer, papiremballasje og biodrivstoff. Hvis ikke denne økningen blir en meget effektiv substitusjon, kan utslippene fra skogen komme til å øke mer enn den reduksjonen man oppnår i transport, bygningsindustri og andre sektorer.

Mens man diskuterer disse utslippsgrensene fortsetter skogen i Norge å fange CO2 fra atmosfæren og å akkumulere biomasse. Det man egentlig oppnår med å holde avvirkningsnivået lavt er jo å sørge for at akkumulasjonen fortsetter langs den høyeste banen i Fig.4 heller enn langs den laveste. Det er utvilsomt bra for det globale klimaet, men på grunn av bokføringsprinsippene får en det til å høres ut som om en avvirkning på mer enn 10 millioner m3 i året i Norge gir opphav til enda varmere klima. Det er ikke tilfelle.

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>