Verdiskaping og ringvirkninger

I skogpolitiske drøftinger dukker det jevnlig opp påstander om verdiskaping i skogsektoren og de ringvirkningene som følger av at det produseres trevirke i skogen. Spørsmålet om hva skogen betyr for det norske samfunnet er selvsagt interessant for oss som har skogfag som profesjon, men også for mange andre. For de som er engasjert i skognæringa er det ekstra viktig.

Hvis vi skal få grep på denne diskusjonen, må vi prøve å bli enig om hva skogbruket, skogsektoren, eller skognæringa er for noe. At de som planter trær, hogger tømmer, og kjører det fram til vei er en del av både næringa og sektoren kan det ikke være tvil om. Litt mer komplisert blir det når vi kommer til skogeierne. De er utvilsomt del av sektoren i kraft av sitt eierskap, men er de del av næringa hvis de verken planter eller hogger? De fleste av dem leverer sine største bidrag til norsk økonomi i andre sektorer enn skogbruket. At tømmeromsetninga i skogeierlagene hører hjemme i næringa kan det imidlertid ikke være tvil om. Men er skogbruksbyråkratene i kommuner og hos fylkesmennene del av skogsektoren, eller del av offentlig forvaltning? Og hva med oss som underviser i skogfag? Vi er kanskje del av undervisningssektoren. De som utbedrer flaskehalser på det offentlige veinettet for at tømmeret skal komme lettere til industri er vel egentlig ikke del av skogsektoren, og det samme gjelder nok de som leverer drivstoff og maskiner også. Så kan man spekulere på om trebearbeidende industri skal være med i sektoren. Det blir nærmest et spørsmål om hensiktsmessighet hvor langt man vil følge råstoffet på vei til forbruker når man skal avgrense skogsektoren. I vitenskapelige analyser av norsk skogsektor som er gjennomført ved NMBU de siste ti-åra har det vært vanlig å la både tømmerproduksjon, sagbruk og treforedlingsindustri inngå (Latta, Sjølie og Solberg 2013).

Endelig kommer vi til andre økosystemtjenester enn leveranse av trevirke. Skal sektoren omfatte jakt på elg og tiur? Hva med de rene turopplevelser som tilrettelegges av Bymiljøetaten i Oslo kommune og mange andre forvaltningsorgan? Eller biologisk mangfold som forvaltes av fylkesmenn og Statens naturoppsyn, blant annet?
I tabellen ser vi hvordan Statistisk sentralbyrå satte opp totalregnskapet for skogbruket for perioden 2007 – 2012.

Stor-tabell

Her omfatter verdien for jakt bare utleieinntekter, mens verdien for tjenester omfatter entreprenørtjenester, skogbruksplaner, skogsplanter og tømmermåling. Vi ser at bruttoproduktet er produksjon minus produktinnsats. Det omfatter da etter byråets definisjon verdiskaping og opptjent bruttoinntekt. Fra dette trekker man kapitalslit og lønn, legger til subsidiene og trekker fra skatten, og kommer fram til driftsresultatet i skognæringa. Trenden over tid er vist i figuren.

kurver

Man kan jo for så vidt velge hvilke størrelser man vil referere til i politisk argumentasjon. Det blir imidlertid feil (juks, fake news) å omtale hele den samlede produksjonsverdien som verdiskapinga i sektoren etter som det her inngår en betydelig produktinnsats fra andre sektorer. Denne må trekkes fra, ellers blir store verdier telt opp to eller flere ganger når ulike sektorer skal rapportere hver sin verdiskaping.

Så kommer vi til spørsmålet om hvor stor økonomisk aktivitet som genereres utenfor sektoren som følge av produksjonen i skogsektoren. Det er ikke tvil om at skogsektoren trenger varer og tjenester fra andre sektorer. Det går tydelig fram av tallene foran. I tillegg konsumerer både skogeiere og andre som jobber i sektoren en hel del varer og tjenester gjennom året. Det skaper også ringvirkninger. Skogsarbeidere handler varer på kjøpesenteret og sydenreiser på nett akkurat som meg. Et økonomisk system er jo egentlig en evig runddans av penger (byttemidler, tall på en harddisk i banken) i bytte mot varer og tjenester. Hvor denne sirkulasjonen begynner og slutter kan man alltid diskutere. Marx mente alle verdier skrev seg fra arbeid, nå høres det ut som om alle verdier skapes av kapitalinvesteringer. De som bor i skogen og langs kysten mener verdiene har sin opprinnelse i naturen, mens de som bor i byen mener verdiene som skapes i periferien blir til fordi de urbane massene etterspør dem. «Uten bønder stopper Norge» het det visst en gang. I opposisjon varslet Frp «krig mot byråkratiet». Vi trenger hverandre, tror jeg.

Ringvirkningene av et tiltak i en bestemt sektor måles ved hjelp av multiplikatorer. De sier noe om hvor stor effekten blir på hele økonomien dersom en setter inn et tiltak i en sektor. Vi opererer gjerne med to typer multiplikatorer, type 1 og 2.

Type 1 multiplikator = (direkte effekt + indirekte effekter) / direkte effekt

Den direkte effekten kan være endret etterspørsel etter produktene fra en bestemt sektor, f.eks. tømmer. Den indirekte effekten vil da være endringer i etterspørsel etter produkter fra andre sektorer som følge av at tømmerproduksjonen øker.

Type 2 multiplikator = (direkte effekt + indirekte effekter + induserte effekter) / direkte effekt

Induserte effekter er endret etterspørsel fra de ansatte som følge av at inntektene endres når produksjonen av tømmer og andre varer og tjenester endrer seg.

Begge multiplikatorene er tall større enn 1, og type 2 multiplikatoren er større enn type 1. Det er vanlig å beregne multiplikatorer for produksjon, inntekt og sysselsetting.

I en studie som ble gjort i Skottland tidlig på 90-tallet (Psaltopoulos & Thomson 1993) fant man type 1 multiplikatorer for produksjon på 1,3 og 1,1 for skogplanting og tømmerdrift, mens type 2 multiplikatorene var på henholdsvis 2,7 og 2,9. Inntektsmultiplikatorene var lavere, og sysselsettingsmultiplikatorene av type 2 var så lave som 1,32 og 1,38.

Ringvirkningene av en bestemt økonomisk aktivitet er avhengig av hvordan man definerer det systemet der virkningene skal måles. Jo større system, jo større ringvirkning – i absolutte tall. Hvis jeg kjøper mango fra India, blir ikke den effekten med uten at jeg inkluderer India i det systemet jeg studerer. Hvis jeg kjøper en traktor fra Sverige, holder det med en skandinavisk analyse. Mange er interessert i hvilke ringvirkninger tømmerhogsten har på økonomien i bygda, eller kommunen. Hvis skogsentreprenør og skogsarbeidere bor utenfor kommunen og tømmeret leveres til industri langt avgårde, blir ringvirkningene begrenset til skogeierens ekstra konsum. Og det kan bestå av mye import det også – sydenturen for eksempel. Da blir ikke ringvirkningene i bygda mye å snakke om. Vi ser selvsagt at virksomheter med base i kommunen og med input fra andre lokale virksomheter vil ha større lokal ringvirkning enn virksomhet basert på stor grad av import. Jeg er ikke sikker på at dagens mekaniserte virkeproduksjon er spesielt orientert mot lokalprodusert input. Det var nok slik da hesten og tømmerhoggeren holdt til i bygda, men slik er det ikke lenger. Likevel er det slik at lokalsamfunn med et variert næringsgrunnlag, som kan levere ulike typer varer og tjenester, vil gi opphav til større lokale ringvirkninger enn bygder med ensidig næringsvirksomhet.

 

Her er noen referanser som kan være av interesse:

Grieg, M.A. 1971. The regional income and employment multiplier effects of a pulp mill and paper mill. Scottish Journal of Political Economy 18(1):31-48.

Horváth, E. & Frechtling, D.C. 1999. Estimating the multiplier effects of tourism expenditures on a local economy through a regional input-output model. Journal of Travel Research 37:324-32.

Henriksen, J.T., G. Solvoll & E. Vinogradov 2011. Jordbruk i Nordland – samfunnsmessig betydning. SIB-rapport 1/2011:1-42.

Munday, M. & A. Roberts 2001. The role of the forestry industry transactions in the rural economy. Journal of Rural Studies 17(3):333-46.

Psaltopoulos, D. & K.J. Thomson 1993. Input-output evaluation of rural development: a forestry-centred application. Journal of Rural Studies 9(4):351-8.

Slee, B., D. Roberts & R. Evans 2004. Forestry in the rural economy: a new approach to assessing the impact of forestry on rural development. Forestry 77(5):441-53.

Thomson, K.J. & D. Psaltopoulos 2005. Economy-wide effects of forestry development scenarios in rural Scotland. Forest Policy and Economics 7(4):515-25.

 

 

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>