Er miljøgodene i skogen positive eksternaliteter eller «produserte» økosystemtjenester?

I miljøøkonomien vies eksterne effekter stor oppmerksomhet – og da helst de negative effektene. Eksterne effekter kommer som utilsiktede resultater av økonomisk aktivitet. Det kan være forurensing, trengsel, redusert biodiversitet, eller karbonbinding. Skogeiere som leverer tømmer for salg betaler avgifter (direkte eller indirekte) på forurensende forbruksmateriell. Derimot straffes meget få av dem for eventuelle negative effekter på det biologiske mangfoldet. De får heller ikke betalt for karbonlagring i levende biomasse, eller for attraktivt turterreng i skogen. Det er imidlertid innført en rekke reguleringer for å sikre både biodiversitet og rekreasjonsverdier – noen offentlige og noen private.

I en lærebok jeg var med å skrive for noen år siden, betegner økonomene Flåten og Skonhoft økosystemtjenestene fra skog som positive eksternaliteter av tømmerproduksjonen. De ser det altså slik at skogeierne har som mål å maksimere profitten i tømmerproduksjonen, og de øvrige økosystemtjenestene vi får fra skogen er noe som kommer uten at skogeierne gjør noe for å oppnå det. Av og til når skogeierne argumenterer kan det høres ut som de er enige i dette – omtrent slik: Vi produserer det virket dere er villige til å betale for, hvis dere vil ha blåbærturer og skiløyper i tillegg må dere nok betale for det også. Allemannsretten setter selvsagt en kontant stopper for den slags argumentasjon. Da går diskusjonen heller om hvor mye skog som bør vernes og hvor store restriksjoner det er rimelig å pålegge skognæringa.

I lærebøker jeg leste for over 40 år siden ble jakt omhandlet som en økosystemtjeneste skogforvaltere burde legge til rette for gjennom skogskjøtselen. Da er det opplagt at det jaktbare viltet ble betraktet som et produkt man ville produsere i tillegg til tømmer. Vi står da ovenfor en typisk situasjon med multippel produksjon der skogeieren ønsker å maksimere resultatet av to (eller flere, hvis vi tenker oss ulike tømmersortiment og flere viltarter) produksjoner ved hjelp av ett og samme produksjonsapparat – skogen. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at stor produksjon av jaktbart vilt (f.eks. elg) går på bekostning av tømmerproduksjonen. Da må skogeier vurdere verdien av de ulike godene og hvilken effekt de to produksjonene har på hverandre.

Skogeiere har alltid vært forskjellige, men nå til dags tror jeg de er mer forskjellige enn noen gang. En del av dem vet knapt at de eier skog, andre lar skogen sin stå urørt fordi de vil eie noe som ligner en urskog eller eventyrskog, og mange driver tømmerproduksjon så billig og effektivt som de kan. Sannsynligvis har de fleste skogeierne en sammensatt målsetting for disponeringen av eiendommen, og noen legger opplagt større vekt på profitt i tømmerproduksjonen enn andre. For personlige eiere er det nok lettest å konsentrere seg om private goder fra skogen, for eksempel tømmer, jaktbart vilt, grustak, hyttetomter o.l. Men en del personlige skogeiere legger nok som nevnt også vekt på utsikt, turterreng og biologisk mangfold som kommer allmennheten til gode. Det siste er imidlertid mye vanligere i skog som er i offentlig eie. En del kommunale skogeiendommer f.eks. i Oslo, Trondheim, Drammen og Ski drives nå vel så mye med sikte på rekreasjon som tømmerproduksjon. Dette er typiske nærområder til byer og tettbygde strøk.

Noen økosystemtjenester fra skog vil være tilgjengelig uansett hvordan skogen skjøttes – i alle fall i et visst omfang og med en gitt kvalitet. Disse tjenestene kan sies å ha en verdi for oss mennesker – noen kun for de som bor i nærheten, men andre tjenester er globale. Det er rimelig å anta at skogskjøtsel og tømmerhogst vil påvirke mengde og kvalitet av miljøtjenestene – enkelte ganger marginalt, men andre ganger nokså dramatisk. Spørsmålet er om ekstra kostnader i skogskjøtsel oppveies av økt verdi av slike tjenester. Hvis personlige skogeiere vurderer kostnader opp mot sin private velferdsøkning, er det ikke så sikkert at skogskjøtsel tilpasset biologisk mangfold og friluftsliv «lønner» seg. Når større skogeiere tar hensyn til sitt rykte eller sin goodwill i lokalsamfunnet, kan det hende at de oftere finner at noen ekstra utgifter til skånsom skogskjøtsel er en god løsning. For offentlige skogeiere er det opplagt at ekstra miljøtjenester til mange innbyggere utgjør en større verdi enn om det bare er én privat eier som fatter beslutning ut fra sin egen situasjon. I bynære skogområder er det så mange som setter pris på små endringer i økosystemtjenestene at det opplagt blir optimalt å tilpasse skogskjøtsel og tømmerdrift til allmennhetens krav.

Slike skogeiere har ofte en flerbruksplan (andre betegnelser brukes ofte), men det er ikke lett å avdekke hvordan avveiinga mellom økte utgifter til skogskjøtsel og reduserte inntekter fra salg av tømmer er balansert mot verdiøkning i biodiversitet og rekreasjon.
I økonomien kan vi måle verdi på mange måter, men i denne forbindelsen er det fristende å skille mellom en strøm av tjenester på den ene sida og en kapitalisert verdi av denne strømmen på den andre. Strømmen kan i vår sammenheng være antall rekreasjonsbesøk i skogen i løpet av et år eller antall kubikkmeter tømmer som er avvirket i løpet av det samme året. Begge de to strømmene kan verdsettes i kroner per ha og år selv om det er litt vanskeligere å sette kroneverdi på skogsturene enn på tømmeret. Hvis strømmen er konstant i all framtid, kan vi kapitalisere verdien av den som en geometrisk rekke, men hvis den varierer må vi beregne nåverdien litt mer omstendelig. Disse kapitaliserte verdiene kan vi bruke til å beregne skogens verdi.

Vanskeligere, men kanskje vel så interessant, er det å vurdere den marginale strømmen av økosystemtjenester som følge av at vi setter i verk et eller annet tiltak – vern, tilrettelegging eller investering. Skogøkonomer har jo beskjeftiget seg med lønnsomheten av investeringer i skogskjøtsel med sikte på økt eller mer verdifull tømmerproduksjon i årevis. Tiltak for bedret rekreasjon i skog er ikke like godt undersøkt. I en tysk undersøkelse fra 2013 fant man at den voksne befolkningen hadde en gjennomsnittlig betalingsvillighet for rekreasjon i skog på 27 €/person/år. For dem som faktisk hadde vært en tur i skogen i løpet av året var tallet 36 €/person/år. Betalingsvilligheten for forbedret skogskjøtsel i rekreasjonsøyemed var mellom 1 og 6 €/person/år, men svarene på spørreundersøkelsen tydet ikke på at disse forbedringene ville øke antallet skogsturer nevneverdig. Frivold og Gundersen har en gjennomgang av turfolks preferanser for skog i Norden, men det er ikke lett å peke på hvilke inngrep som vil være lønnsomme i velferdsøkonomisk perspektiv. Svaret avhenger selvsagt av skogens beliggenhet i forhold til byer og tettsteder slik vi har vært inne på ovenfor.

Mange økosystemtjenester fra skog har riktignok karakter av positive eksternaliteter, men det er nok av gode eksempler på at biologisk mangfold og trivelig friluftsliv produseres med hensikt og særskilte utgifter på skogarealer i mange deler av Norge. Mye av dette følger av arealvern, men antakelig er produserte goder som følge av en eller annen form for flerbruksplan verdt enda mer.

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>