Verdier i vekst – ny stortingsmelding om skogpolitikken

Ole Hofstad og Hans Fredrik Hoen

Landbruks- og matdepartementet la 14. oktober fram en ny stortingsmelding om skogpolitikken. 7. november avholdt stortingets næringskomité en høring om meldinga. For to lærere ved NMBU er det fristende å gi karakter både til teksten og til deltakerne i høringa, men det skal vi prøve å unngå. En del merknader må det likevel være lov å komme med. Som naturlig er, har disse først og fremst sitt utgangspunkt i vårt akademiske ståsted.

Først er det fristende å slutte seg til Heidi Sørensen fra WWF som i høringa sa at noe av det beste med meldinga var noe som ikke står der, nemlig at den blå-blå regjeringa ikke har noe kvantifisert politisk mål for framtidig avvirkning i norsk skog. Fagmiljøet ved NMBU og NIBIO har i flere sammenhenger hevdet at det er mulig å hogge om lag 17 millioner m3/år uten at det går på bekostning av framtidig tømmerproduksjon eller andre økosystemtjenester fra skogarealet. Flere miljøorganisasjoner har vært bekymret for at departementet skulle stille opp dette som mål. Vi har forsøkt å berolige noen av dem med at slike mål har vært vanlige helt siden 1960-tallet uten at det har hatt særlig stor effekt. Til og med riksrevisoren har lagt merke til dette. Men kanskje har dagens regjering større tro på markedsmekanismens evne til å balansere tilbud og etterspørsel i tømmerhandelen enn tidligere ministre fra Senterpartiet eller Arbeiderpartiet.

Miljøorganisasjonene er selvsagt redde for at økt hogst skal gå ut over naturtyper som bør vernes. Stortinget har jo nylig vedtatt et langsiktig mål om å verne 10 prosent av skogarealet. Hovedansvaret for gjennomføring av denne politikken ligger vel hos Klima og miljødepartementet, men her kreves det opplagt samarbeid mellom de to departementene. En svakhet ved stortingsmeldinga fra LMD er at dette ikke gjøres tydeligere. Det framheves at nøkkelbiotoper er å forstå som en del av det vernede arealet, og man vil ta skritt for å øke arealet av slike biotoper. For øvrig registrerer man bare at målet er 10 prosent av skogarealet uten å gi noen signaler om retning og fart over det frivillige vernet i årene som kommer.

NIBIO har laget prognoser på hvilke skogarealer som mest sannsynlig vil bli avvirket i de nærmeste åra. NINA har kombinert dette med hvor sårbare naturtyper trolig befinner seg, og funnet at en del rødlista arter står i fare for å bli ytterligere truet. Her er det behov for verneøkonomisk logikk. Det må være en oppgave å lete seg fram til verdifulle naturtyper som befinner seg i skog der det er dyrt å drive, der tømmerhogst er lite lønnsom. Da burde det være mulig å strekke budsjettene til frivillig vern lenger enn om en insisterer på å verne arealer der hogsten er mest sannsynlig. Det skulle ikke være så vanskelig å opprettholde den samla avvirkninga på om lag 10 millioner m3/år selv om en verner 10 prosent av skogarealet.

Selv om meldinga ikke har noe kvantifisert mål for avvirkning, er det jo tydelig at både regjeringa og næringsorganisasjonene gjerne vil øke avvirkningstakten i Norge – noen langs kysten andre på det indre Østlandet. Regjeringa og deres venner i Norskog setter sin lit til at større skogeiendommer vil føre til økt aktivitet. De vil endre betingelsene for omsetting av skog slik at det blir lettere å samle større eiendommer. Da protesterer Skogeierforbundet og Bondelaget – de vil jo ikke ha færre medlemmer. Skogeierforbundet lovet komitéen mere dokumentasjon på at ressursutnyttelsen på små skogeiendommer er like intens som på store. SSB har en statistikk for strukturen i skogbruket for 2015. En sammenstilling er vist i tabellen. Uttaket pr daa dette året var størst på de minste (under 100 daa) eiendommene, og minst på de største. Dette passer fint med Bondelaget og Skogeierforbundets ideologi. Her kan imidlertid forskjellene i bonitetsfordeling og i den akkumulerte trekapitalen, forklare noe av forskjellene. Det er dessuten slik at små eiendommer viser større hogstaktivitet i år med gode priser og stor samlet avvirkning. Uttaket er jevnere på de større eiendommene. En skal være varsom med å trekke bastante konklusjoner basert på observasjoner fra ett, enkelt år. 2015 var jo et toppår for avvirkninga, så det kan hende tabellen er noe flatterende for de mindre eiendommene.

Kategori Prod.skogareal Hogstkvantum m3/daa
25-99 daa 2 453 535 424 435 0,172989
100-249 daa 5 485 704 923 833 0,168407
250-499 daa 7 890 218 1 331 521 0,168756
500-999 daa 10 887 459 1 605 765 0,147488
1 000-1 999 daa 11 001 151 1 525 107 0,138632
2 000-4 999 daa 10 509 731 1 525 809 0,145181
5 000-19 999 daa 8 583 750 1 262 602 0,147092
≥ 20 000 daa 13 271 313 1 515 191 0,11417
I alt 70 082 861 10 114 263 0,144319

NIJOS gjorde i 2003 en analyse av skogtilstanden på eiendommer av ulik størrelse basert på prøveflatene fra Landsskogtakseringen i Hedmark, Oppland, Buskerud og Telemark. Den viste at avvirkninga hadde vært mest intensiv på de større skogeiendommene, og at man der også hadde drevet den mest intensive skogkulturen. Dette samsvarer med påstander framsatt av Norskog under høringa. For oss akademikere er det vanskeligere å konkludere, vi må som så ofte ellers, innrømme at de faktiske observasjoner ikke gir holdepunkt for noen bastant konklusjon.

Flere av deltakerne på høringa etterspurte et styrket offentlig veiledningsapparat etter som skogen blir mindre og mindre verdt for eierne og flere og flere eiere har liten innsikt i skogforvaltning. Man mente bedre veiledning ville bidra til økt aktivitet, men en kan jo spørre seg om veiledninga må være betalt av det offentlige. Skal skogeiernes egne organisasjoner være rene meglerhus for tømmer? Meldinga avsluttes da også med en passus om at tiltakene ikke krever vesentlige systemendringer eller administrative tiltak. Dermed kan vi vel slå fast at skogoppsynet blir slik vi nå kjenner det i overskuelig framtid.

Effektiv transport av tømmer fra skog til industri er overskrifta på kapittel 4 i meldinga mens skogsveinettet er behandlet i kapittel 3. Investeringer i infrastruktur sees på som et viktig virkemiddel for økt lønnsomhet og økt aktivitet i virkeproduksjonen. Mange ga sin tilslutning til dette under høringa. I 2015 ble det ferdigstilt 109 km nye skogsbilveier. 356 km av det gamle skogsbilveinettet ble opprustet. Til sammen investerte skogeierne 244 mill. kroner i skogsveier. Av dette var 97 mill. kr statlige tilskudd. Poenget her er at det nok kunne vært behov for en nytte-kostnadsanalyse av denne næringsoverføringa og av enkeltprosjekter. Miljøorganisasjonene har jo i årevis vært negative til at staten subsidierer skogsveibygging, og tidligere i år skrev Grønn skattekommisjon at skogsbilveier bidrar til uheldig fragmentering av skogområder og at taubanedrift fører til forstyrrelser i tilnærmet urørt natur. De anbefalte derfor at støtten til skogsbilveier og taubaner avvikles. Med samme begrunnelse foreslo utvalget at midler fra skogfondsordningen ikke skulle benyttes til bygging av skogsbilveier og hogst i bratt terreng. Vår skepsis er imidlertid knyttet til effektiviteten av disse overføringene i næringssammenheng. Hvis tilskudd utløser veiprosjekt i virkerike nedslagsfelt på tvers av eiendomsgrenser, kan de sikkert være kostnadseffektive, men hvis de fører til veibygging som først og fremst letter transport av elg og tyttebær, blir saken en annen. I kapittel 4 lover departementet flere tiltak som gjelder offentlige veier og baner og regler for tømmertransport på veiene. En uttrykker også vilje til å bidra til utbygging av terminaler og tømmerkaier. Spørsmålet er hvilke spor dette setter i nasjonal transportplan og årlige budsjett.

Undertittelen på meldinga er «konkurransedyktig skog- og trenæring» og det er ganske dekkende. Skogens rolle i klimasammenheng er for eksempel omtalt ganske overfladisk. Under høringa nevnte Heidi Sørensen de to største truslene mot skog som karbonlager i verdenssammenheng: avskoging og skogforringelse. WWF vet selvsagt at avskoging ikke er noen utfordring for norsk skogsektor, men det ble uttrykt bekymring for at lageret av karbon i skogsjorda reduseres som følge av rådende skogskjøtsel og hogst i Norge. Man kan lure på om WWF har konkret belegg for en slik bekymring, eller om det heller er en av naturvernernes vanlige dystopiske historier. Det er et uomtvistelig faktum at mye av den boreale skogens karbonlager finnes i jord, og vi får stadig bedre innsikt i hvordan mykorrhiza bidrar til slik lagring. Men WWFs bekymring bør bygge på kvantifiserte effekter av forskjeller på flatehogst og lukkede hogster, der dynamikken i skogsjord over flere omløp med ulik omløpsalder inngår. Kvalitative utsagn gjør det vanskelig å vurdere nytte og kostnad knyttet til endringer i skogskjøtselen. NIBIOs undersøkelser tyder ikke på at det er fare for varig forringelse av karbonlageret i skogsjord som følge av flatehogst i Norge. Andre studier er heller ikke tydelige på at dette er noe problem i europeisk skog. Vi etterlyser en utvidelse av Landsskogtakseringens mandat, slik at det også tas jordprøver på et utvalg av de permanente prøveflatene. Det vil gi verdifull og håndfast dokumentasjon som kan bidra til å belyse spørsmålene knytta til hvordan karbondynamikken i skogsjord påvirkes av skogbehandlinga.

Klimaforliket inneholdt en passus om økt plantetetthet etter ordinær hogst. Dette har departementet naturligvis fått i oppdrag å implementere. Hovedbegrunnelsen er å stimulere til at potensialet for biomasseproduksjon, og med det binding av karbon, utnyttes. Her må det imidlertid være tillatt for to skogøkonomer igjen å minne om kravet til kostnadseffektivitet i bruk av offentlige budsjetter. Det er et faktum at det på store skogarealer i Norge kommer opp naturlig gjenvekst etter hogst, også av gran. Optimalt treantall ved etablering må sees i sammenheng med behovet for ungskogpleie og eventuelle tynninger seinere i omløpet. Blir foryngelsen for tett øker behovet for ungskogpleie eller tidlig tynning. Lønnsomheten i slike tiltak påvirkes videre i stor grad av kravet til kapitalavkastning. Tettheten i ungskogfasen har vel også en del å bety for framtidig kvalitet på trevirket. Både for lønnsomhet og i klimasammenheng kan det være et poeng å drive en skogskjøtsel som kan gi økt andel kvalitetsvirke (økt sagtømmerandel), til langvarig karbonlagring etter hogst i form av materialer, infrastruktur og bygninger. En edruelig økonomisk analyse av klimaforlikets gode idé burde derfor være på sin plass.

Klimaendringer vil kunne øke faren for skader som skogbrann og vindfellinger. Meldinga er mest opptatt av hva dette kan bety for beredskap og naturskadeerstatning. Representanten Gundersen (H) var i høringa imidlertid inne på hva dette kan bety for skogskjøtsel og avvirkning. Dette er kompliserte spørsmål som NMBU er opptatt av å undersøke. Med dagens lave lønnsomhet i primærproduksjonen er det vanskelig å se for seg store investeringer i skogkultur for å begrense risiko som følger av mer ekstremvær. Antakelig er kortere omløpstid et bedre svar på usikkerheten sett fra den enkelte skogeiers synspunkt. Dette står imidlertid i motsetning til kollektivets behov for å bruke gammelskog som karbonlager.

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , . Bokmerk permalenken.

5 kommentarer til Verdier i vekst – ny stortingsmelding om skogpolitikken

  1. Gunnar Kvaal sier:

    Hei, når jeg leser den faglig interessante sida og særlig den siste artikkelen, avfødes
    følgende reaksjon.
    Det merkelig at «alle» skogbrukere fra økonomiprofessorer til praktikere blir så veldig defensive på skogbrukets vegne i forhold til «næringskrigen», «klimakrigen» og «naturmangfoldkrigen», dvs det aller meste.
    «Næringskrigen». De fleste skogbrukere aksepterer at skogbruk er ei markedsbasert næring, men det er ikke greitt at skogbruk ikke gis rimelige rammevilkår og i så og si alle sammenhenger siden opptrappingsvedtaket i jordbruket, blir underordnet ei «politisk» næring som jordbruk.(Kan eksemplifiseres).
    «Klimakrigen». Det er klimafaglig uakseptabelt at ikke skogbrukets faktiske rolle i carbonsyklusen og det nasjonale carbonregnskapet( som fremmet av Johan C i alle år) og verdien av «skogbrukets økosystemtjenester» i den sammenheng kommer klarere fram. Og potensialet.
    Mye av årsaken særlig til den negative diskusjonen om skog og klima, er knyttet til «naturmangfoldkrigen» hvor skogbruket blir fullstendig overkjørt av naturvitere, biologer, kulturlandskaps»eksperter», samfunnsøkonomer og nett-troll. Det er med stor undring jeg konstaterer at skogbruket ikke mer kategorisk tar utgangspunkt i landskogtakseringa sine statistiske kartlegging av norsk skognatur og naturmangfold knytta til skog i snart 100 år. Dette gir stikk motsatt resultat av påstandene fra Artsdatabanken. Nina m.fl om tap av artsmangfold. Naturforskning og naturforvaltningen mangler totalt en tilsvarende kartlegging av utviklingen av det biologiske mangfoldet over tid. Det forklarer rimelig enkelt også hvorfor det så langt ikke er dokumentert tap av artsmangfold knytta til skogbruk. Det er jo absurd at et forsknings- og forvaltnings-område med en mengde doktorgrader! til de grader er basert på «allmenne antakelser og oppfatninger».
    I det øyeblikket naturforvaltning og naturmangfoldforskning ble avkrevd dokumentasjon på utviklingen av artsmangfoldet over tid, ville det ha enorm betydning for arbeidet med skogbruk i forhold til næring og klima.(Og ikke medføre
    faglig uholdbare underrapporter til Grønn Skattekommisjon). Da burde grunnlaget for flere 100 millioner kr i statlig støtte til WWF, Naturvernforbundet m.fl smuldre bort og desinformasjonen om skog og skogbruk fra det holdet blir redusert. Uansett bør alle skogbrukere forholde seg til fakta representert ved landskogtakseringa og boykotte «allmenne oppfatninger og antakelser» .

    Og PS. Situasjonen for de ulike skog- og skogbruksregionen i Norge er svært ulikt.
    Diskusjonen om skog og skogbruk i Norge er sterkt preget av en forlenget «Nordmarksdiskusjon».
    Med vennlig hilsen fra «nær toppen av Norge» hvor man har god oversikt men dessverre preget av betydelig «Nordmarkssmitte».

    mvh

    Gunnar Kvaal

  2. Ole Hofstad sier:

    Hei Gunnar,
    Jeg for min del tenker vel heller at det har tjent skognæringa dårlig at mange av fagfolka ikke har klart å anlegge et mer nyansert syn på disse utfordringene enn at de har oppfattet dem som «kriger». Skognæringa kan komme til å bli en marginal særinteresse hvis man fortsetter å betrakte viktige økosystemtjenester som uberettiget innblanding i næringsutøvelsen. For å unngå en slik utvikling må vi forklare skogens verdi i et utall sammenhenger slik at urbane politikere skjønner det. Dagens situasjon med behov for klimatilpassing gir oss et utmerket utgangspunkt for slik kommunikasjon. Sjølsagt er skognæringas betingelser ulik i ulike deler av landet, men en offensiv krigføring mot miljøhensyn kan neppe vinnes verken på Vestlandet eller i Trøndelag. Om det lar seg gjøre i ulvesonen tviler jeg vel også på. Så får du vurdere situasjonen ved toppen av landet.

    • Ingvar Åberge sier:

      Ein del av åtaka på skogbruket frå naturvernhald er så pass usaklege at eg forstår godt at det kan opplevast som ein krig. Elles må presiserast at Kvaal prøvde å setja fokus på verdien av økosystemtenesta karbonbinding, han skreiv ikkje at økosystemtenester i seg sjølv er ei utidig innblanding i næringsutøvinga (men altså, heller ein del av henne, slik eg forstår hans kommentar).

      På den andre sida sett er også ein del av dei argumenta som skogbruket bringar på bana for å forsvara sin eigen praksis av ein slik art at eg dessverre forstår at naturvernarar og kan oppleva det som ein krig.

      Når det gjeld karbonbinding: Eg er klimaskeptikar, og når ein ser klimadebatten frå den synsvinkelen, ser ein stort sett vikarierande argument frå alle sider. Det gjeld skogbrukarar og naturvernarar, så vel som alle andre sektorar med interesser i klimadebatten. Alle vil nytta klimaargumentet som ei brekkstong for å fremja sin eigen agenda.

      Når det er sagt, når samfunnet ein gong er ordna slik at karbonbinding vert sett på som eit økonomisk gode, så burde også skogeigarane få betaling for at skogen deira bind og lagrar karbon. Men ein må også ta med at ein ikkje nødvendigvis treng å driva skogbruk for at skogen skal binda karbon.

      Når det gjeld biologisk mangfald, kan det fyrst vera grunn til å ta med den store råma. Skandinavia var nedisa inntil for 10 000 år sidan. Alt eller nesten alt biologisk mangfald som finst her i landet har innvandra etter siste istid. Våre populasjonar er i stor grad nordlege utpostar av artane sine utbreiingsområde, og mangfaldet er lite samanlikna med i område som ikkje har vore nedisa. Me manglar endemiske artar og har få endemiske rasar. Av dei artane som likevel finst her naturleg, og som me difor kan seiast å ha eit ansvar for å ta vare på, er den langt største delen som er i risikosona artar som er knytte til det tradisjonelle kulturlandskapet. Likevel vert det gjort mykje meir for å verna skog enn kulturlandskap. Dei artane som lever naturleg i skog i Noreg er likevel nødvendigvis tilpassingsdyktige, etter som dei både har greitt å vandra inn etter siste istid og har overlevt både intensiv hogst og avskoging i tidlegare tider.

      Oppsummert: Noreg er i den store samanhengen fattig på biologisk mangfald. Det vesle me har av sjeldne artar som er truga av arealbruksendringar er i stor grad knytte til kulturlandskapet. Men skogen er tydelegvis meir karismatisk og får mykje meir merksemd frå naturvernhald. Dette trass i at dei typiske skogsartane som me har i Noreg nødvendigvis må vera nokså tilpassingsdyktige og ha forholdsvis god evne til spreiing.

      Vern av skog har difor kanskje vel så mykje andre føremål enn å verna biologisk mangfald, nemleg å verna natur- og landskapsopplevingar. Desse kan likevel dessverre ikkje alltid takast vare på på ein god måte ved totalfreding. Det ville difor vera mykje betre å inkorporera slike omsyn i den skogen som me driv. Og det har det også vore gjort forsøk på, til dømes gjennom Levende Skog, men i implementeringa kjem fort altfor mykje av fokuset likevel over på totalvern i form av nøkkelbiotopar, kantsoner og liknande. I staden burde fleirbruk vera målet.

      Når det gjeld synet på kva som er god fleirbruk, er eg samd med Kvaal i at oppfatningane kan verta for mykje prega av problemstillingar frå Nordmarka/Oslomarka. Det å forby utanlandske treslag har til dømes fungert godt som retningslinje for fleirbruk i Nordmarka, men treng ikkje dermed å vera vegen å gå i skogreisingsstrøka. Jamfør til dømes Byfjellsskogane i Bergen, med eit stort innslag av framande treslag. Slik sett har eg lurt på om den nasjonale standarden Levende Skog heller burde ha vore avløyst av regionale standardar i dei enkelte landsdelane.

  3. Ingvar Åberge sier:

    Spørsmålet om eigedomsstorleik er ein fast gjengangar i denne bloggen, og eg skal prøva å ikkje vera for kategorisk i mine ytringar, sjølv om eg har ein viss preferanse for ideen om at mange skal få høve til å eiga skog. Me har eit breitt spekter av eigedomsstorleikar her i landet, og det er viktig å respektera mangfaldet. Også dei store eigedommane er ein viktig ressurs for skogbruket.

    Når ein nyttar hogstkvantum som mål på kor god ein eigedomsstruktur er, vert eg derimot høgst usikker. Kanskje er det dei største eigedommane som gjer det rettaste her, ved å avverka lite. Trass i visse krusingar i overflata er tømmerprisane, justert for inflasjon, framleis på eit historisk lågmål. Tømmer toler i mange tilfelle godt å lagrast på rot. Det er difor ikkje sikkert at det er klok disponering av skogeigarar å hogga mykje. Noko tømmer må jo ut i marknaden for å halda driftsapparatet i gang, men den som har høve til det gjer kanskje klokt i å sjå situasjonen an nokre år. Det å lokka mindre skogeigarar med avgrensa skogfagleg kompetanse til å ta store hogstar no, kan kanskje vera å ta frå dei potensielle verdiar som ville kunna kome eigedommen til gode seinare. Rett og slett «å selja turrhøy i austavinden», som eit gamalt ord seier.

  4. Ole Hofstad sier:

    Hei Ingvar.
    Jeg er enig med deg i at hogstkvantum ikke kan være avgjørende for hvordan skogen bør eies i Norge. Da må man ha et bredere perspektiv. Dessuten ligger det en lang historisk utvikling til grunn for eiendomsrettene, og derfor er de ikke så lett å endre på. Diskusjonen under høringa i Stortinget dreide seg imidlertid om eiendomstørrelsen har betydning for aktivitetsnivået, hogsten spesielt, på eiendommen. Vi fant ikke belegg for å trekke noen bastant konklusjon om det heller.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>