Naturforvaltning – fins det?

For en stund tilbake skrev Sunniva Rose et innlegg i Dagbladet med tittelen ”Jeg hater ordet ’naturlig’”. Hun peker på at alt i naturen er bygget opp av grunnstoffene, og at stoffenes egenskaper er helt avhengige av hvordan grunnstoffene er satt sammen, men ikke av om sammensetningen er resultat av industriell produksjon eller av en prosess i det vi kaller naturen. Å bruke ”naturlig” som kvalitetsstempel eller kriterium på om et stoff er trygt og godt blir således ganske dilettantisk. Vi har hatt noen diskusjoner ved Institutt for naturforvaltning også om hva vi skal forstå med ordet ”natur”, uten at vi har kommet til noen klar konklusjon. Hva består skillet mellom natur og kultur egentlig i? Hvis vi krever at natur skal være urørt av mennesker, blir det ikke mye natur igjen på kloden – i alle fall ikke i Europa. Men hvor stor menneskelig påvirkning kan vi akseptere, og fortsatt snakke om natur? Fins det natur i Los Angeles? Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé, er vi vitne til naturens utfoldelse da? Og når Sigmund Hågvar er ute og går i hundremeterskogen på Nordstrand, befinner han seg i naturen da? Hva med meg på veg mellom tujahekkene i villastrøket hjemme?

Dag Øystein Endsjø skrev en kronikk på NRK-ytring med tittelen ”Landet som hater naturen”, og han mente Norge. Han hevder at vi er uvillige til å slippe naturen fri. Vi vil kontrollere hvordan den skal være – skyte ulv og bjørn for eksempel. Jeg kunne vel gitt ham en god del flere eksempler, men ikke like dramatiske kanskje. Vi vil ha laks i elvene, men ikke gyrodactylus; vi vil ha lyngheier på Vestlandet, men ikke skog. Det virker som om vi vil ha en Disney-natur skriver Endsjø. Og han fortsetter: ”Ordet naturforvaltning er i sin essens en selvmotsigelse, og i praksis bare en materialisering av vår nasjonale forakt for naturen”.

Jeg er nok ikke helt der. Bio-økonomi har jo vært et populært ord ei stund, men faktum er at menneskene har levd av biologien i all sin tid. Til å begynne med levde vi som jegere og samlere. Så for om lag 7000 år siden var det noen som klarte å dyrke korn og temme husdyr. De arvet jorden. Og jorden ble forandret – naturen har aldri blitt den samme igjen. Naturen slik den oppfattes av mange urbane mennesker i dag, det som verken er tettbebygd strøk eller åkerland, er faktisk del av et produksjonssystem som vi alle nyter godt av, og som leverer varer og tjenester som vi helst vil ha så billig som mulig. Så er det ikke til å stikke under en stol at kravet om profitt og billigst mulige varer gang på gang fører til rasering av naturen. Vi har hørt om geirfuglen, og vi er bekymret for elefantene. Noen med særlig kompetanse er mer bekymret for det store antall arter insekter og sopper som blir borte. Altså godtar vi at det vernes arealer, eller naturmiljø, som er av særlig betydning for truede arter. Og vi skjønner at begrepet økosystemtjenester kan være nyttig sjøl om det egentlig ikke innebærer så mye nytt – og er et ubehagelig ord å ha i munnen.

Men fortsatt er det slik at sauebønder lever av å sende dyra sine på utmarksbeite, og fortsatt er det slik at en del skogeiere vil levere tømmer til sagbrukene som produserer det biologiske bygningsmaterialet vi helst vil bruke her i landet. Slike næringer må finne seg i reguleringer på samme måte som industri og tjenesteyting ellers. Noen ganger finner Stortinget ut at slik bruk av natur skal subsidieres også. Mange fisker enda i elver og vann for å ta med fangsten hjem, og storviltjakt er viktig matauk og naturopplevelse for mange. Når noen skal høste av naturen, blir det behov for naturforvaltning. Denne forvaltninga har et todelt siktepunkt; dels skal naturen brukes på en effektiv måte i forhold til de varer og tjenester vi ønsker oss, dels skal det settes skranker for hvordan bruken får lov å påvirke naturen. Endsjø mener opplagt at vi er for lemfeldige med å akseptere inngrep, men det virker som han nekter å akseptere at mye fornuftig næringsvirksomhet faktisk er basert på det han oppfatter som natur. I den verden vi lever i er naturforvaltning helt nødvendig. Et bymenneske som drømmer om at naturen skal være fri og upåvirket av den arten som har kommet til å dominere kloden så fullstendig som vi gjør nå, kan umulig ha forstått noe særlig av det materielle grunnlaget for sin egen tilværelse.

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

En kommentar til Naturforvaltning – fins det?

  1. Ingvar Åberge sier:

    Det er vanskeleg å gje ein definisjon på kva «natur» er, men er det ikkje likevel ganske viktig å ha ein slik definisjon til dømes ved tolking av Naturmangfaldlova? § 3 i lova definerer ei heil rad med omgrep, men dessverre ikkje det mest sentrale av dei alle, nemleg ordet «natur».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>