Trær som tenker, planlegger og føler omsorg for avkom og naboer

Peter Wohlleben har skrevet en bok om «trærnes hemmelig liv». Han menneskeliggjør trærne – tillegger dem evnen til å tenke, planlegge og føle empati. Det virker som han er på linje med min indiske kollega som i tråd med hinduistisk religion tillegger all natur et sjelsliv, og oss mennesker en plikt til å fare så varsomt fram som vi kan i omgang ikke bare med mennesker, men også med trær og alt annet i naturen. Jeg tror ikke på hinduismen eller noen annen religion, men har ikke noen innvending mot budet om å fare varsomt fram i eller med naturen.

Wohlleben har fått stor oppmerksomhet om boka si i Norge i det siste. Først dukket han opp hos Skavland på fjernsyn. Så fikk han et stort oppslag av Ole Mathismoen i Aftenposten. Nå er det Hilde Bjørnskau i NRK som har skrevet om Wohllebens ideer.

For meg som forstkandidat og skogforsker reiser dette mange interessante spørsmål. Man kan gå både i naturvitenskapelig og samfunnsfaglig retning. Naturvitenskapelig kan man undersøke hvordan trær vokser, hvordan de påvirker og påvirkes av trærne omkring seg, og av andre organismer i miljøet. Man kan studere de fysiologiske prosessene i trærnes celler for å prøve å forstå hvordan trærnes vekst og utvikling styres kjemisk. Man kan sågar lete etter trærnes hjerneceller.

Samfunnsvitenskapelig må det være av interesse å vite hvor stor andel av befolkningen i by og land som tror at trær har et sjelsliv. Hvem er disse menneskene, og hva tror de ellers på? Hvorfor er mystisisme, buddhisme og andre dunkle trosretninger populært blant mange i vårt samfunn – et samfunn som har oppnådd enorm velstandsvekst i min levetid nettopp fordi vi har gjort oss nytte av vitenskapelig innsikt?

Skogforskere stilles også overfor et kommunikasjonsmessig dilemma når de møter Wohllebens tekst om trær. Man kan bruke hans tekst som en døråpner for å fortelle mer om hvordan trær utvikler seg avhengig av tilgang på lys, vann og næringsstoffer, i samspill og konkurranse med andre trær og andre organismer. Da kan man se hans menneskeliggjøring av trær som en inngang til popularisert kunnskap om trær og skog. Jeg er ikke sikker på om det er dette som er Wohllebens resonnement, eller om han faktisk tror at trær har sjel, tanker og følelser. Det er nemlig et problem at han romantiserer trær – i tillegg til å menneskeliggjøre dem. For Wohlleben er trær snille og omtenksomme, stolte og sterke. Man trenger ikke å være skogforsker for å se at trær konkurrerer på liv og død. Vi har et faguttrykk som heter undertrykte trær. Du ser dem i tett granskog, de små pistrete trærne som er like gamle som sine naboer, men som er hemmet i sin vekst av mangel på lys og vann. Du kan lett se hvordan lauvtrær konkurrerer om lys i måten greiner og kroner utvikler seg. Når trærne får overtaket, må buskas og urter gi opp. Naturen er ikke en samling snille og slemme.

Derfor er det fristende å klatre opp på barrikadene for akademisk kunnskap. Det er vår plikt som har studert trær med vitenskapelige metoder, å si fra om hva som er overtro og hva som er sant. Trær har ikke hjerneceller – det vet vi. Livet har utviklet seg i et langt sammenhengende løp, derfor er det slektskap mellom mennesker og dyr (mennesket er et dyr), og derfor er det slektskap mellom trær og dyr også, men trær har utviklet noen egenskaper som er helt fremmed for menneskene (tenk bare på fotosyntesen), og menneskene har utviklet noen sjelsevner som ingen andre dyr har – og i alle fall ikke trær. Vi lærer stadig mer om hvordan mennesker og trær fungerer. Vi vet mer om hvordan den menneskelige hjerne virker nå enn for få år siden, og vi vet mer om hvordan trær reagerer på omgivelsene også. Måten Wohlleben forholder seg til denne kunnskapen er likevel problematisk, og det er først og fremst hans omtale av trærne som psykologiske subjekter som er egnet til forvirring. Det kan se ut som om trær er kloke og omtenksomme, eller utspekulerte og egoistiske, men er det fruktbart å forstå skog på denne måten? Bør 60 år gamle furuer omtales som «konfirmanter» fordi noen furutrær blir 700 år? Skal vi oppfatte skogdød som følge av lokal luftforurensing, som en straff trærne vil påføre oss? Blir trærne redde når hogstmaskina kommer i nærheten? Er straff og redsel passende begreper for å diskutere forurensing og hogstpolitikk? I mitt samfunnsfaglige perspektiv er forurensing og omløpstid forvaltningsspørsmål som menneskene diskuterer seg imellom. Vi må selvsagt bruke vår innsikt i biologiske sammenhenger når vi drøfter slikt, men jeg finner det merkelig å skulle spørre trærne til råds, eller å skulle produsere byggematerialer på en måte som ikke krenker trærnes følelsesliv. Noen vil hevde at vi bør gjøre det som er best for naturen, men hvem vet hva det er? Hvilke organismer skal vi spørre? Naturens demokrati, fins det? Noe er opplagt ikke bærekraftig. Naturødeleggelser er ikke bra for menneskene heller. Likevel er det ikke gitt at vi skal verne 10 % av det norske skogarealet, eller unngå å plante gran på Vestlandet. Dette må vi mennesker strides om, uten hensyn til trærne eller barkbillenes følelser.

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , . Bokmerk permalenken.

En kommentar til Trær som tenker, planlegger og føler omsorg for avkom og naboer

  1. Ingvar Åberge sier:

    Eg opplever vel for så vidt at Wohlleben i hovudsak tek utgangspunkt i reelle vitskapelege oppdagingar, men han utlegg og tolkar dei på ein uvant måte, i det han menneskeleggjer trea sin biologi. På sitt beste er difor dette ei god faktaformidling, men eg er redd at det sterke dosen med kjensler som han smører på med gjennom menneskeleggjeringa av plantene samtidig kan forvirra folk og skapa grunnlag for misoppfatningar. Det kan leia ut i resultat tilsvarande som når folk ikkje vil ha kvalfangst fordi kvalen er intelligent eller tek avstand frå storviltjakt fordi dei tenkjer på dei snille augene til Bambi i filmen frå 1942.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>