Lønner det seg å drive med lukkede hogster i granskog på Østlandet?

Når vi skal prøve å svare på dette, må vi se litt nærmere på hva det betyr at noe lønner seg. Vi kan mene at hvis slik skogskjøtsel gjør at skogeier går med overskudd (profitt), ikke taper penger, så er praksisen lønnsom. Vi kan imidlertid se det slik at hvis lukkede hogster gir mindre profitt enn flatehogst, så er lukkede hogster ikke lønnsomme. I det siste tilfellet må vi altså sammenligne resultatet av to alternative skjøtselsmetoder. Antakelig er de fleste skogeiere mer interessert i en slik sammenligning enn i om lukkede hogster kan gi et positivt finansielt resultat i det hele tatt.

Hvis vi skal være skikkelig akademiske, kan vi også legge til at man i et samfunnsøkonomisk perspektiv gjerne vil ta miljøeffektene av de to skjøtselsmetodene med i regnestykket. Da kommer opplevelsesverdier, biodiversitet, klimagassutslipp osv inn i bildet. Jeg går ikke videre i denne retningen her.

I et rent foretaksøkonomisk regnestykke, der vi går ut fra at skogeier kun får betalt for verdien av det tømmeret som høstes, må vi likevel gjøre en kalkyle som omfatter minst ett, og helst mange ”omløp”. Et omløp i enalderskogbruket vil normalt strekke seg over en periode på 60 – 120 år i granskog på Østlandet. Hvor lenge, avhenger av skogsmarkas produktivitet, boniteten, og av hvordan skogeier forholder seg til tømmermarkedet og en rekke andre forhold. Det holder altså ikke å se på tømmeroppgjøret etter hogst (muligens fratrukket utgifter til planting eller annen etablering av ny skog) for å se om en skjøtselspraksis er profitabel. Vi må se på inntekter og utgifter over en nokså lang årrekke.

I enalderskogbruket blir det gjerne noen utgifter til etablering når omløpet starter, etter flatehogst. Dette må vi betrakte som en investering. Det samme gjelder senere ungskogpleie. Vi kan også regne på om tynning er lønnsomt, men det hopper jeg over her. Når vi skal sammenligne utgifter til etablering av nytt bestand og inntekter fra salg av tømmer 60 eller 100 år seinere, må vi ta i bruk en metode økonomene kaller diskontering. Den bygger på det resonnement at penger satt i banken i dag vil vokse til et noe større beløp noen år seinere. Det vil skje sjøl uten inflasjon, hvis realrenta på innskudd er større enn null. Det er denne inflasjonsfrie realrenta som er så sentral i skogøkonomien fordi skogbruk i Norge er sånn en langsiktig geskjeft. Nå i 2016 nærmer renta seg null, men vi er ikke helt der enda. Hvis den blir lik null, kan vi sammenligne krone for krone uansett når inn- og utbetalinger finner sted.

Vi må legge til en annen forutsetning for vårt regnestykke også. Hvis vi bruker dagens priser på tømmer, skogsdrift, planting og andre skjøtselstiltak i våre kalkyler, betyr det at vi antar at de vil følge den generelle prisutviklinga i samfunnet etter som vi vil benytte en inflasjonsfri diskonteringsrente. Vi vet at prisene i skogbruksnæringa svinger og at de ikke følger prisutviklinga i sin alminnelighet. Tømmer har som vi vet sunket i realverdi de siste 50 år. Likevel pleier vi for lettvinthets skyld å regne med konstante priser i kalkyler som dette. Da slipper vi å innføre mer kompliserte analyser av forventet prisutvikling.

Vi går ut fra skogsmark med bonitet G17. Der kan vi forvente et hogstkvantum på om lag 50 m3/da ved en omløpstid på 80 år (Braastad 1975). Vi går ut fra en sams pris på tømmeret på 412 kr/m3. Salgsvolumet er 15 % lavere enn totalvolumet fordi vi trekker fra volumet av bark, topp og bult. Driftskostnadene anslås til 115 kr/m3 fordi det er relativt lang terrengtransport. Rotnettoen for dette bestandet blir da 12 471 kr/da. Vi regner med en plantekostnad på 1 125 kr/da som utbetales umiddelbart etter hogst. Dessuten utføres det ungskogpleie 16 år etter hogst til en utgift på 336 kr/da. Med disse forutsetningene, og en diskonteringsrente på 2,5 % p.a., finner vi at bestandet har en grunnverdi på 440 kr/da.

Hvis vi beregner resultatet etter skatt for en skogeier som betaler 39 % inntektsskatt, finner vi at grunnverdien er noe høyere, 600 kr/da, som resultat av subsidiene som er innbakt i ordningen med skogfond.

Vi gjør nå det tankeeksperiment at vi lar skogeieren disponere 80 da skog med 80 bestand som alle er helt like bortsett fra at det er ett års aldersforskjell på dem. I en slik fullt regulert skog kan skogeier selge 42 m3 tømmer hvert år, tjene 12 470 kr på salget, og ha en samlet utgift til skogkultur på 1 460 kr. Netto årlig innbetaling blir altså 11 010 kr.

Vi tenker oss deretter at skogeieren alternativt disponerer 80 da uensaldret skog der det kan praktiseres lukkede hogster. På hvert av de 80 da må det høstes en nettoverdi på 137,60 kr hvert år for at de lukkede hogstene skal gi like stor årlig nettoinntekt som flatehogsten. Hvis sams pris er den samme som før, dvs. 412 kr/m3, men driftsprisen er 150 i stedet for 115 kr/m3 som forutsatt tidligere, må uttaket være på 0,52 m3/da/år for at regnestykket skal gå i balanse. Dette er slett ikke umulig på G17 på Østlandet. Vi har her antatt at det ikke er andre kulturutgifter enn det som er innbakt i driftsprisen på 150 kr/m3. Hvis vi regner på resultatet etter skatt, og forutsetter at plantekostnader i enalderskogbruk kan finansieres med skogfond og at dette ikke er tilfelle for fleralderskogbruket, så vil det være nødvendig å ta ut 0,55 m3/da/år i lukkede hogster i den uensaldrede skogen.

Gjennomhogst på hele arealet hvert år er neppe økonomisk optimalt. Boungiorno et al. (2012) opererte med to bledningsperioder på 5 og 20 år. I det første tilfellet regnet de med et uttak verdt 628 kr/da hvert femte år. I gjennomsnitt sto det da tømmerverdier på 1890 kr/da i skogen. Idet andre tilfellet regnet de med et uttak verdt 2870 kr/da hvert tjuende år. Da sto det i gjennomsnitt tømmer verdt 2600 kr/da på arealet. Riktignok var disse hogstprogrammene optimalisert for et rentekrav på 3 %, men vi kan bruke 2,5 % her for at det skal la seg sammenligne med eksemplet ovenfor. Når vi skal sammenligne grunnverdien ved enalderskogbruk med grunnverdien ved fleralderskogbruk må vi trekke verdien av det tømmeret som hele tida er bundet i skogen ved fleralderskogbruket fra nåverdien av alle netto innbetalingene. Pukkala et al. (2010) setter dette opp i følgende formel:

formelen

Der G er grunnverdien, dvs. verdien av snau skogsmark. H er nettoinntekta fra lukket hogst, og T står for bledningsperioden i antall år. Diskonteringsrenta er i her. C er netto rotverdi av alle stående trær minus rotverdien av trær som tas ut i lukket hogst. For enalderskogbruket kan vi følge oppskrifta fra Svendsrud (2001).

For en diskonteringsrente på 2,5 % får vi da en grunnverdi på 2 885 kr/da for 5 års bledningsperiode, og 1 894 kr/da for 20 års bledningsperiode når vi tar utgangspunkt i tallene fra Boungiorno et al. (2012). Vi fant at grunnverdien i vårt eksempel var så lav som 440 kr/da. Dette skulle da tilsi at lukkede hogster er langt mer lønnsomme enn flatehogster.

Vi må drøfte en del forhold omkring denne sammenligninga. Investeringsnivå og omløpstid i eksemplet med flatehogst er antakelig tilpasset et nokså lavt rentekrav til tross for at vi benyttet en diskonteringsrente på 2,5 % i dette regnestykket. Forutsetningene når det gjelder drifts- og kulturkostnader er kanskje optimistiske hos Buongiorno et al. (2012).

Det er slett ikke vanlig å finne eiendommer på Østlandet som ligner på den fullt regulerte tilstanden vi forestilte oss ovenfor. Mange skogeiere har en overvekt av eldre, gjerne hogstmodne (over 85 år), bestand. I eksemplet med lukkede hogster gikk vi ut fra at hele skogen var uensaldret. Dette er heller ikke vanlig på Østlandet i dag. Det er lenge siden plukkhogstens dager. Skogeiere som gjerne vil praktisere lukkede hogster kommer derfor ofte i den situasjon at de må gjennom en overgangsfase fra enalderskogbruk til uensaldret skogbruk. Det er gjort flere analyser av økonomisk optimal overgang fra enalderskogbruk til fleralderskogbruk de seinere åra (Tahvonen et al. 2010, Hyytiäinen & Haight 2011). Mange eldre enaldrede bestand kan bli ustabile dersom en begynner å høste enkelttrær. Vi har nokså lite erfaring med hvor stor tømmerproduksjonen blir i uensaldret skog hos oss, og vi vet heller ikke så mye om hvilke utgifter som vil påløpe til skogkultur eller hogst og transport av tømmer. Det er rimelig å anta at korte bledningsperioder, dvs. kort tid mellom hver gang samme areal gjennomhogges på nytt, vil medføre større driftsutgifter pr m3, enn lengre bledningsperioder. Uttaket vil da nødvendigvis bli lavere pr da. I det hele tatt er det større usikkerhet knyttet til lukkede hogster enn til flatehogst slik som det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget og de praktiske erfaringene er nå.

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

6 kommentarer til Lønner det seg å drive med lukkede hogster i granskog på Østlandet?

  1. Eivind sier:

    Landbruksdepartmentet burde lansert en insentivordning slik at vi kunne fått mer data.

  2. Ingvar Åberge sier:

    Dette var ei interessant forklaring, men fagterminologien og -sjargongen går så langt at det er vanskeleg for oss som ikkje er utdanna i faget å fylgja alle delar av resonnementet.

  3. Ingvar Åberge sier:

    Elles vil eg også påstå at all den tid forynging av skogen etter hogst er lovpålagt, bør plantekostnader (og alle andre foryngingskostnader) reknast som ein del av driftsutgiftene og ikkje som ei investering som skal forrentast.

    Planting etter hogst kan sjåast på som eit avbøtande tiltak, på linje med til dømes reparasjon av køyrespor i terrenget. Dersom ein nyttar naturleg forynging, kan det då sjåast på som ein reduksjon i driftsutgiftene.

    Tilsvarande vil det vera mogeleg å sjå på skogreising som ei investering i grunnen, heller enn i skogbestandet. Og i alle fall i somme tilfelle trur eg det vil vera rettast å rekna med det på den måten.

  4. Ole Hofstad sier:

    Hei Ingvar,

    Vi er nok ganske uenige om hvordan vi bør analysere lønnsomheten av skogplanting. Det er riktig at loven krever at skog skal forynges etter slutthogst, men planting er ikke påbudt. På de fleste steder i Norge vil det komme gjenvekst av skog etter slutthogst uten noen som helst tiltak, altså naturlig foryngelse. Det kan ta lang tid, og det kan bli en suksesjon av ulike treslag, men som regel blir det skog igjen. Skogeiere som foretrekker en slik utvikling kan ikke tvinges til å plante gran med loven i hånd.

    Jeg holder meg til en en lang tradisjon innen skogøkonomien når jeg analyserer skogplanting som en investering. Vi har hatt ganske grundige diskusjoner av det synspunktet du fremmer både i det norske rettsapparatet og i faglitteraturen. Det skogøkonomiske fagmiljøet ved NMBU står fast ved at utbetalinger til etablering av skog på mark uten trær er å betrakte som en investering.

    Hvis du har tilgang til «gamle» årganger av Norsk skogbruk, kan du lese mer her:
    Solberg, B., J. Eid, O. Hofstad, og H.F. Hoen (2000) Skogkultur og bruksverdiberegninger i bærekraftig perspektiv. Norsk skogbruk, 46(1):36-9.

  5. Ingvar Åberge sier:

    Resonnementet mitt byggjer på føresetnaden om at det eksisterer ei foryngingsplikt som vert utløyst ved hogst. Ein kunne i framhaldet av det for så vidt seia at planting opp til det pålagde minstekravet til planter per daa burde sjåast på som ei driftsutgift, medan all planting ut over det burde sjåast på som ei investering i auka produksjon og betra kvalitet på framtidsskogen. Men det ville vel verta litt komplisert å splitta plantekostnaden på den måten?

    Det du skriv om foryngingsplikta overraskar meg for så vidt. Eg klar over at foryngingsplikt ikkje er synonymt med planteplikt, men Forskrift om berekraftig skogbruk § 6 slær fast at det skal vera eit samsvar mellom hogstform og metode for forynging. Dersom hogstforma er flatehogst, er det naturleg å tenkja at den samsvarande foryngingsmåten er planting.

    Dersom det er sant at det finst ein rettspraksis som går ut på at det likevel ikkje er tilfelle, dersom flata gror over med pionertreslag av seg sjølv innan rimeleg tid, så vil det i så fall seia at foryngingsplikta langt på veg er utan reellt juridisk innhald. Det er i så fall ei interessant opplysning, men eg konstaterer at det ikkje er det LMD og deira forlenga arm ute hjå fylkesmennene brukar å leggja til grunn når dei tolkar lova.

  6. Ole Hofstad sier:

    Høyesterett behandlet spørsmålet om bruksverdien av skog i forbindelse med opprettelse av skytefelt i Østerdalen. Asbjørn Svendsrud og Hans Fredrik Hoen omtalte dommen i Norsk skogbruk nr. 5 i 2008. Retten aksepterte at skogkultur var å betrakte som investering.
    Jeg vet ikke hvor vanlig det er at skogeiere får pålegg om å sørge for bedre gjenvekst etter slutthogst, eller om det offentlige i det hele tatt har gjennomført tvangstiltak for å sikre foryngelse. Minimumstallene for tetthet i foryngelsen etter slutthogst er ikke særlig høye (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-06-07-593#KAPITTEL_3). Med noe forhåndsforyngelse, og kanskje litt suppleringsplanting, skulle det være temmelig problemfritt å tilfredsstille disse kravene. Jeg synes for min del at departementet og fylkesskogetaten pusher granplanting mer enn nødvendig til tider, men det er jo et skogpolitisk standpunkt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>