Grønn skattekommisjon og avgift på naturinngrep

I NOU 2015:15 anbefaler «Grønn skattekommisjon» at det innføres avgifter på naturinngrep som reduserer uberørt natur og biologisk mangfold. Det er bygging av veier i skogen som er utvalgets hovedankepunkt mot skogbruksnæringa. De konsentrerer oppmerksomheten om naturinngrep som er av varig karakter – irreversible inngrep kunne man kanskje si.

Ordningen med tilskudd til bygging av skogsbilveier og hogst i bratt terreng har vært kritisert av miljøorganisasjonene i lang tid. Støtten til skogsveier og taubaner utgjorde om lag 120 mill. kroner i 2015. Landbruksdepartementets argument har vært at man har kontrollordninger som gjør at det ikke gis tilskudd til veibygging eller drift i områder med stor verdi for biologisk mangfold eller friluftsliv. Med utgangspunkt i enkeltobservasjoner har mange av oss vært i tvil om hvor god disse kontrollordningene er. Utvalget mener at skogsbilveier bidrar til uheldig fragmentering av skogområder og at taubanedrift fører til forstyrrelser i tilnærmet urørt natur. De anbefaler derfor at støtten til skogsbilveier og taubaner avvikles. Med samme begrunnelse foreslår utvalget at midler fra skogfondsordningen ikke tillates benyttet til bygging av skogsbilveier og hogst i bratt terreng.

En slik endring ville sannsynligvis føre til noe lavere investeringer i nye skogsbilveier i åra som kommer. Dette ville neppe bety noe særlig for tilbudet av tømmer eller for aktiviteten i skogbruksnæringa, bortsett fra at noen få entreprenører med veibygging som spesialitet ville få færre oppdrag. Når tømmerprisene faller vil nullområdene øke hvis driftskostnadene ikke kan kuttes ved hjelp av teknologisk effektivisering, dvs. veibygging eller taubanedrift. Det står imidlertid så mye tømmer i områder med kort driftsveilengde, at det skulle være mulig å produsere alt det trevirke det er etterspørsel etter i Norge på disse arealene uten at prisen stiger vesentlig. Resultatet kan imidlertid bli en mer intensiv virkeproduksjon med korte omløpstider i de lett tilgjengelige skogområdene, mens skogen i vanskelig terreng langt fra vei blir stående å råtne. Dette resultatet kan virke ekstra urimelig for skogeiere på Vestlandet som nå har hogstmoden skog som ble plantet med tilskudd fra staten i bratte lier for 50-60 år siden, og som nå ikke får lønnsomhet i hogst og transport. Det er ikke et nasjonalt problem, men et regionalt paradoks.

Ved første øyekast kunne man jo tenke at tømmerhogst er en aktivitet som kommisjonen ville avgiftsbelegge. I utredningen skriver man om hvordan en rekke inngrep i naturen ikke er beheftet med de reelle kostnadene som inngrepet medfører, og at det således forringes mer natur enn det som er optimalt for samfunnet som helhet. I mange andre sammenhenger fremheves det jo at tømmerhogst reduserer det biologiske mangfoldet, og at mange oppfatter hogst som et inngrep i tilnærmet urørt natur. Så er det ikke særlig overraskende at slike oppfatninger ofte bestrides med gode argumenter. Et annet moment som kunne vært trukket inn er at hogst av tømmer fører til utslipp av CO2 – med kortere eller lengre forsinkelse alt etter hvordan biomassen brukes og brytes ned. En kunne jo tenkt seg at kommisjonen ville avgiftsbelegge slike utslipp også, men det er ikke tilfelle. I det hele tatt drøfter ikke kommisjonen avgifter på hogst i skogen. Så i denne omgang kan skogbruksnæringa puste lettet ut når det gjelder hogst og terrengtransport i de sentrale skogstrøka i alle fall.

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

3 kommentarer til Grønn skattekommisjon og avgift på naturinngrep

  1. Ingvar Åberge sier:

    Her er påpeikt ein del logiske inkonsekvensar i skattekommisjonen sitt arbeid. Det dei sikkert ynskte å skattleggja var tømmerhogst. Det dei torer å føreslå er skogsvegbygging…

    No er det slik at tømmer kan transporterast både langs særskilt bygde skogsvegar og langs offentlege vegar. Det merkelege er at i miljøargumentasjonen er det berre bygginga av dei fyrstnemnde som utgjer eit problem for naturmangfaldet. Heldig då den skogeigaren som har ein riks- eller fylkesveg gjennom skogen sin. Han kan transportera ut tømmeret med full aksept frå miljøvernarane.

    Kor mykje utmark som årleg vert bygt ned av Statens vegvesen veit ikkje eg, men det skulle ha vore interessant å samanlikna dette talet med kor mykje som vert disponert til skogsvegar. Og likevel vil eg påstå at nedbygginga av dyrka mark eigentleg er vel så urovekkjande – det meiner forresten også miljøvernarane når dei vert minna på saka.

    Elles har eg vanskeleg for å forstå argumentet med fragmentering av økosystema i skogen på grunn av skogsvegar. Fragmentering av friluftsopplevingane er eit argument eg kan forstå, men når det vert snakk om det biologiske mangfaldet vil eg i grunnnen påstå at argumentet er meiningslaust: Norske skogar er allereie i utgangspunktet oppstykka av vassdrag, fjell og jordbruksmark (for utan offentlege vegar). Alle artar som lever i norske skogar har vandra inn etter slutten av siste istid og har fylgjeleg god evne til å forsera denne typen hindringar. Ein skogsveg er dessutan eit svært lite hinder i skogen. Det er i grunnen vanskeleg å tenkja seg artar som kan oppleva ein skogsveg som ein spreiingsbarriere i det heile. Ein må opp i vesentleg større formasjonar for at det skal ha noko reelt å seia. Langfjella, til dømes, er ein reell spreiingsbarriere for mellom andre gran og almesjuke. Men sjølv ikkje dei kan i lengda hindra desse to artane i å kolonisera begge sider av fjella.

  2. Ingvar Åberge sier:

    Det største problemet med ideen om grøne skattar er likevel dette: Staten tenderer til å opptre profittmaksimerande, det vil seia at han opptrer slik at han skal få størst mogelege inntekter. Det er ikkje for å straffa folk for at dei arbeider at det er skatt på arbeid (sjølv om somme skatteytarar kan oppleva det slik). Derimot gjev skatt på arbeid staten eit viktig insitament for å leggja til rette for at flest mogeleg skal arbeida og få skattbare inntekter.

    Dei miljøavgiftene me allereie har har synt tydelege veikskapar i så måte: Staten legg forholda til rette for at folk skal gjera mykje av dei miljøskadelege tinga som han får inn avgifter frå. Om me får ei større omlegging til grøne skattar, vil dette problemet sannsynlegvis berre forsterka seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>