Fremragende forskning

Jeg hørte intervju med to kunstnere på radio her om dagen; Anneke von der Lippe og Lise Davidsen. Førstnevnte var strålende glad for å ha fått Emmy pris noen få minutter tidligere. Davidsen ble nok intervjuet noe lenger etter at hun fikk Statoilstipend og ga uttrykk for en mer reflektert holdning til konkurranser i kunstnerisk virksomhet. Hun mente konkurranser hadde bidratt positivt til hennes image og til økt etterspørsel etter hennes operasang, men hun var ganske kritisk til å konkurrere om kunstneriske prestasjoner. Hun var glad for å opptre sammen med kompetente kolleger, men mente det var vanskelig å rangere kunstneriske prestasjoner. Det er litt på samme måte med forskning også. Det er ikke så lett å fastslå hva som er fremragende forskning mens den pågår. Det er ikke for ingenting at de fleste som får Nobelpris i de vitenskapelige disipliner er nokså gamle. Det er lettere å vurdere hvilken betydning de har hatt innenfor faget sitt mot slutten av karrieren enn i begynnelsen. Mange vitenskapelige gjennombrudd blir ikke forstått og tatt i bruk før lenge etter at forskerne er ute av verden. Enkelte, som ikke regnes som fremragende, går kanskje rundt og innbiller seg at de hører hjemme i denne kategorien helt uten grunn. På den andre sida er det mange forskere som er flinke til å promotere sine egne teorier og resultater, men som forsvinner i historiens glemsel etter ganske kort tid.

Universiteter er interesserte i å bygge sitt omdømme. Da teller det at medarbeiderne er synlige i media, det være seg i diskusjoner og debatter, eller i grundigere drøftinger av vitenskapelige funn. Rikssynsere som Dag Hessen er veldig verdifulle, og i litt mindre målestokk er Birger Svihus viktig for NMBU (og det fins flere eksempler). Om de er fremragende forskere skal jeg ikke si for jeg kjenner ikke fagene deres godt nok, men at de er fremragende formidlere tror jeg fort vi kan bli enige om. Omdømmebygging er nyttig for enkeltforskere også. Hvis du klarer å få rykte på deg for å være fremragende innenfor ditt felt, følger det gjerne bedre tilgang på eksternfinansiering, og kanskje lettere publisering også. Ikke alle allokeringsmekanismer er så anonyme eller objektive som man liker å påstå. Mange av dem som opparbeider seg et godt omdømme gjør det fordi resultatene deres bringer betydelige framskritt i praksis, eller fører til ny og verdifull innsikt, allerede mens de er aktive forskere. Men det finnes også dem som blir berømt på grunn av en eller annen ballong som ser flott ut i det den slippes, men som sprekker når den kommer opp i lufta. Man kan jo også tenke seg at noen har et spesielt talent for å skrive prosjektsøknader.

Det har lenge vært vanlig å vurdere forskere med utgangspunkt i publikasjonslistene deres. Jeg har imidlertid inntrykk av at kvantitet er blitt viktigere enn kvalitet etter som tida går. Nå finnes det selvsagt rangering av vitenskapelige tidsskrifter i kvalitetsklasser, og tidsskriftene måles med «impact factor». Enkeltartikler og forfattere måles med siteringsindekser. Likevel oppstår det stadig uenighet mellom disipliner om hvilke mål som er rettferdige. Det er særlig når man skal sammenligne epler og pærer; humaniora og fysikk, eller økonomi og økologi, at man får vanskeligheter. På snevrere fagfelt, som for eksempel ved vurdering til et professorat, er det lettere. Når man skal sammenligne ulike fagfelt, og de som vurderer ikke på noe vis kan ha dyp innsikt i alle fagfeltene, faller man fort tilbake til rene kvantitative mål. I slike sammenhenger blir det vanskelig å fastslå hvem som er fremragende og hvem som er middelmådig (vi antar at de dårlige ikke deltar i konkurransen).

Nå skal det snart bevilges midler til fremragende forskere eller fremragende forskningsmiljø ved NMBU. Rektor har vært veldig entusiastisk til ideen, og det kan man jo forstå. Det er nok klokt å satse mer på det organisasjonen er god på og heller tone ned det som andre kan bedre enn oss. Men hun har vært meget påpasselig med ikke å si noe om hvem som er mer fremragende enn andre. Det må man imidlertid gjøre hvis man skal omfordele budsjettmidlene. Antakelig blir det en egen komité som får den utakknemlige oppgaven å peke ut de fremragende. Hvis rektor gjerne vil bli gjenvalgt, er det nok lurt av henne å holde seg langt unna den komitéen. Det er antakelig ikke et godt springbrett for dem som går med en rektorspire i magen heller.

Jeg vet ikke hvordan det fungerer på andre institutt, men på Institutt for naturforvaltning (INA) har det vært lett å observere hvordan enkelte forskergrupper har vokst og andre krympet over tid. En del av forklaringen har opplagt vært at noen av gruppene har levert interessante forskningsresultater, mens andre har blitt mindre produktive og/eller mindre innovative. Veksten skjer dels ved at man publiserer artikler som blir mye lest, får tilslag på søknader om ekstern finansiering, rekrutterer flinke stipendiater, og frigjøres fra en del undervisning og administrasjon. Når eneren blir borte kan fagmiljøet kollapse etterpå. Hvis en ikke har tenkt grundig på rekruttering og støtte til innovasjon og fagkritikk, kan gjenveksten etter den suverene ener bli veldig begrenset. Det finnes altså allerede mekanismer både i forskningsråd, på instituttet, og i uformell organisasjonskultur som gjør at spennende forskning får tilført ekstra ressurser og at lite dynamiske miljø tørker inn. Likevel kan man selvsagt mene at disse mekanismene bør forsterkes.

Når vi drøfter fremragende forskning blir de som ikke er fremragende fort en del av diskusjonen. Vi kan alle tro at vi er bedre enn gjennomsnittet, men slik er det selvsagt ikke i realiteten. Hvilken rolle skal vi andre spille når de fremragende har fått sitt? For det første er de fremragende som oftest avhengige av en gruppe medarbeidere for å realisere sine idéer. Noen ganger er det et par forskere som er fremragende nettopp fordi de jobber sammen (ekteparet Moser f.eks.). Dessuten fins det et spekter av faglige oppgaver på et universitet som må tas hånd om, og som ikke krever fremragende forskningsresultater. Det finnes noen enere som er best både på forskning, undervisning, administrasjon og ekstern kommunikasjon, men det er langt imellom dem. De fleste har noen spesielle talenter. For administrasjonen gjelder det å finne den optimale match mellom talent og arbeidsoppgaver. Selv om det ikke er lett å få til den optimale kombinasjonen, finner man fort ut at det ikke bare er de fremragende forskerne som får virksomheten til å fungere.

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med . Bokmerk permalenken.

En kommentar til Fremragende forskning

  1. Ole Hofstad sier:

    Nå har vi fått en intern diskusjon på NMBU om fordelingen av midler til fremragende forskertalenter. 6 menn og 3 kvinner har fått midler (https://www.nmbu.no/aktuelt/node/26489).
    Er det kvinnediskriminering? Jeg konstaterer at det er veldig vanskelig å fastslå hvem som er fremragende, særlig når man skal sammenligne personer som jobber innenfor ulike fag og disipliner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>