Hvor lenge skal skogeierandelslagene konkurrere om tømmeret?

I de siste par tiår har vi sett stadig sterkere konkurranse mellom tømmerkjøperne, og etter nedleggelsen på Hurum er kampen om tømmeret blitt mer tilspisset enn på lenge. Det som en gang var samvirkeorganisasjoner for bønder med små og midlere skogeiendommer er nå blitt meglerhus for kjøp og salg av tømmer. En stund holdt de seg innenfor sine tradisjonelle nedslagsfelt, basert på gamle dagers fløtingsvassdrag, men nå kjøper flere av dem tømmer i de samme distriktene – av og til av samme skogeier.

Et hovedmotiv ved etableringa av skogeierforeningene var et solidarisk forsvar mot at den enkelte skogeier skulle bli lurt av godt informerte tømmerkjøpere. Nå til dags er tilgang på informasjon om tømmerprisene mye bedre, men man kan jo lure på om en del skogeiere blir lurt også under dagens regime. En kan lett forestille seg at tømmerprisen blir høyere i de distriktene der kjøperne konkurrerer mest intenst enn i områder der en av dem er så godt som enerådende. Da er det noen skogeiere som føler seg lurt.

Vanligvis vil en anta at konkurranse om råstoff mellom flere kjøpere fører til at prisen til selger blir høyere enn om det bare er én kjøper. «Norsk skogbruk» nr. 9 i år har mye stoff som viser at dette skjer i skognæringa nå. Mange skogeiere har sett muligheten. I en pessimistisk næring har mange grepet sjansen og avvirket nå mens kjøperne konkurrerer. Statistikken fra Statens landbruksforvaltning er klar; tømmerprisene har vært høye en tid og det har avvirkninga også. Solidaritet er imidlertid et avleggs begrep, så de uinformerte og inaktive skogeierne får seile sin egen sjø.

I de fleste næringer finnes det stordriftsfordeler. Bedrifter med stor omsetning eller stor produksjon kan levere til lavere kostnad enn de mindre. Vi kjenner jo igjen dette resonnementet i en del skogpolitiske utspill med sikte på lettere adgang til å samle større skogarealer på en hånd. Mange næringsgrener har sett en utvikling fra små til store enheter. Det er nok å nevne treforedling som eksempel. I andre næringer, f.eks. varehandel, har det utviklet seg noen få kjeder med veldig stor markedsandel. Man konkurrerer om markedsandeler for å kunne etablere prissamarbeid og på den måten redusere effekten av konkurranse. Mye av konkurransen mellom slike bedrifter skjer i form av oppkjøp.

Fra slutten av 90-tallet ble skogeierforeningene omorganisert til andelslag, eller samvirkeforetak (SA). I vedtektene for Glommen Skog SA står det at «som andelseier kan opptas enhver fysisk eller juridisk person som eier skog innen Glommen Skog SAs geografiske område». Formuleringen går igjen i vedtektene til de andre andelslagene også. Det betyr altså at en skogeier i Østfold ikke kan kjøpe andeler i Glommen selv om hun selger tømmer til dem. Det betyr også at Viken er forhindret fra å kjøpe andeler i Glommen og vice versa. Dermed er det lagt en juridisk hindring for den vanligste konkurranseformen i næringslivet. Lignende juridiske bindinger på hvem som kan eie aksjer av ulik type er imidlertid ikke uvanlig i andre næringer heller.

Konkurranse oppfattes ofte som plagsomt og ubehagelig – også i næringslivet. Noen ganger utkonkurrerer enkelte firmaer de fleste andre og blir sittende igjen som seierherrer og oligopolister en periode, omtrent som Microsoft i markedet for dataprogrammer. Allskog prøver sikkert å oppnå noe slikt nord for Dovre. Da kan det være større overskudd å hente i den perioden man har stor markedsandel – mens konkurransen er svakere.

Alternativene til en slik konkurranse «på liv og død» er som regel at man enten etablerer en form for samarbeid, eller at man kjøper eller kjøpes av konkurrenten. Det skulle ikke forundre meg om en del av dagens tømmerkjøpere etter noe tid finner ut at det ville være fordelaktig å redusere konkurransen om tømmeret. Da kan de endre reglene for eierskap i andelslagene, eller de kan gå inn for sammenslåinger. Antagelig vil dette skje der konkurransen om tømmeret er størst og der ingen av kjøperne ser det som opplagt at de vil vinne – på det sentrale Østlandet. Er det en dristig spådom å hevde at Viken, Mjøsen og Glommen vil bli slått sammen før 2020?

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Hvor lenge skal skogeierandelslagene konkurrere om tømmeret?

  1. Egil sier:

    Du skriver at tømmerprisene blir høyere av konkurranse og at skogeierne får seile sin egen sjø. Men det netopp skogeierne som vil få gevinsten ved høye tømmerpriser. 100kr ekstra for tømmer går rett i lomma til skogeieren. 100kr mindre for tømmer blir et lavere beløp (etter drift og adm i samvirket) til fordeling på samvirkets eiere.

  2. Ole Hofstad sier:

    Høyere tømmerpris er selvsagt fint for skogeierne. Min bekymring dreide seg egentlig om forskjeller i tømmerpris skogeierne i mellom. Noen forskjeller oppleves kanskje som rettferdige; noen har bedre tømmer, noen eiendommer ligger lettvint til for transport osv. Andre forskjeller kan virke mindre rettferdig – f.eks. at dårlig informerte skogeiere får dårligere pris enn de som er godt informert om markedet til enhver tid. Jeg er så gammeldags at jeg fortsatt tenker på solidaritet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>