Økt avvirkning diskutert i Stortinget

Det har lenge vært et politisk mål å øke avvirkninga av tømmer i Norge. Riksrevisoren og mange før ham har pekt på at dette målet ikke nås. Stortingsdebatten om Riksrevisjonens rapport viste tydelig skillelinjene; Lundteigen (SP) vil bruke tilskuddsordninger på samme måte som i jordbruket mens Gundersen (H) mener at markedet får avgjøre hva det er lønnsomt å hogge. I det siste har LMD også lagt seg på den siste linja sjøl om fagstatsråden også hører hjemme i Senterpartiet.

Det er utvilsomt et biologisk potensial for å øke avvirkninga fra dagens nivå på om lag 10 millioner kubikkmeter pr år til ca 17 millioner i året. Men som vi vet fra mange andre biologiske ressurser, det være seg tyttebær eller husmose, så er etterspørselen ofte mye lavere enn hva som er tilgjengelig i naturen. Kan man tenke seg å øke etterspørselen etter trevirke? I det siste har etterspørselen etter avispapir og andre kvaliteter trykkpapir sunket i de rike landene som følge av en eksplosjon i bruken av elektroniske medier. Den utviklinga kan ikke reverseres. Likevel vil sektorens egne folk hevde at trevirke kan brukes til mange andre ting, det gjelder bare å utvikle nye byggevarer og nye kjemiske produkter. Økt forbruk av trevirke til brensel nevnes i samme åndedrag. Fint – men det har ikke slått an noe særlig enda. Og det er måte på hvor mye storsamfunnet vil subsidiere framstøt i disse markedene. Så lenge strøm basert på vannkraft er såpass billig som nå blir det ingen stor økning i etterspørselen etter ved. Tilsvarende for trekonstruksjoner i konkurranse med betong og stål, eller tresprit i konkurranse med parafin.

Så langt om etterspørselen. Hva med tilbudet? La oss ta Lundteigen på alvor først. Han pekte sjøl på at trær er flerårige vekster til forskjell fra de fleste planteslagene som dyrkes i jordbruket. Det betyr at skogeier har anledning til å la hogstmodne trær stå hvis prisen ikke er god nok. Dette gjelder også etter at man innfører subsidier. Hvis skogeier forventer at subsidiene er varige, vil økte subsidier neppe øke avvirkninga merkbart. Hvis man forventer at prisen skal falle, eller at subsidier til reduksjon av driftskostnadene skal bli borte, ja da hogger man. Det er altså vanskelig å tenke seg at subsidier kan brukes på samme måte i skogbruket som i jordbruket.

Et annet virkemiddel som ville være mye mer effektivt er innføring av kommandoøkonomi i virkeproduksjonen. Hvis man innfører sentral planlegging (kan legges til Landsskogtakseringen), kan hver eneste skogeiendom få 10-årsplaner via e-post. Der kan man spesifisere hvor mye som skal plantes, med hvilken tetthet, og hvor mye som skal hogges det enkelte år på den enkelte eiendom. Kopi av planen kan gå til skogoppsyn og skogeierforening. Avvik fra planene må overvåkes, med laser eller satellitt, og betydelige avvik skulle medføre straff – mulkt eller fengsel. Statsskog og Norske Skog kunne pålegges rollen som markedsregulatorer slik at vi fikk balanse mellom tilbud og etterspørsel til enhver tid. Vi ser alle at dette ligner uhyggelig på Sovjetunionen, og ingen av oss vil tilbake dit.

Vi kan imidlertid beholde det frie markedet og samtidig øke avvirkninga hvis vi følger Gundersens politikk. Markedet for landbrukseiendommer er sterkt regulert i dag. Hvis vi slipper dette fritt, vil det sannsynligvis føre til en konsentrasjon av eiendommer på færre hender. Det er en plausibel hypotese at færre skogeiere med større del av sine inntekter fra skog, og med større innsikt i virkeproduksjon, samlet ville avvirke større kvanta enn vi ser nå når skogen er delt mellom mange eiere som hver for seg har liten interesse av de begrensede inntektsmulighetene skogen representerer. Kanskje burde man legge til rette for at aksjeselskaper kunne kjøpe riktig store skogstrekninger på det sentrale Østlandet for å få effektiv ressursutnytting i norsk skog. Sjøl om dette antakelig er et mer akseptabelt alternativ enn det sovjetiske, så er det neppe politisk flertall for en slik endring av eierstrukturen heller.

Bismarck hevdet at politikk er det muliges kunst. Vi kjenner noen virkemidler som med stor sannsynlighet ville føre til økt avvirkning. Problemet er at de er uakseptable – de er politisk umulige. Hvis du prøver å bruke dem, taper du garantert neste valg. Da står vi igjen med lite effektive virkemidler. Det oppdager Riksrevisjonen. Hvorfor holder politikerne da stadig fast på målet: økt avvirkning? Det må da være fristende å si at hogstkvantumet bestemmes av tilbud og etterspørsel, og at vi ikke har noe mål om at det skal øke eller avta. Men når vi får det uttrykt på denne måten ser vi jo at dette også er en politisk umulig posisjon. Man kan ikke være politiker og samtidig abdisere fra makten, fraskrive seg et mål for ressursutnyttelsen i den sektor man har ansvar for. Altså må Senterpartiets egen minister fortsatt holde fast på den samme målsettinga som de fleste forgjengerne hans siden krigen, men de virkemidlene han har til rådighet er temmelig ineffektive. Så får han heller tåle litt kritikk fra Riksrevisoren. Er det noen som virkelig bryr seg?

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , . Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Økt avvirkning diskutert i Stortinget

  1. Ingvar Åberge sier:

    1.Det er ei kvalifisert gissing at større og meir profesjonelle skogeigarar vil medføra auka avverking, men sikkert er det ikkje. Dei kan også gjera vurderingar av denne typen:
    a) Andre kvalitetar ved skogen enn tømmerproduksjone er meir lønsame, til dømes jaktutleige. Dette kan tilseia eit ynskje om å halda ei låg avverking. Her kjem det særleg inn at dersom dette medfører store stammer av hjortevilt, vil det vanskeleggjera forynginga av skogen.
    b) Eventuelle vurderingar om å utsetja avverking i påvente av høgare prisar i framtida vil få sterk innverknad på hogststatistikken.

    2.At subsidiar ikkje verkar er eg ikkje så sikker på. Ein skal framfor alt ikkje gløyma at dette alt i dag har mykje å seia. Ein god del av tømmeret som vert avverka på Vestlandet vert henta ut med tilskot til drift i bratt terreng. Eit anna svært viktig tilskot er tilskotet til vegbygging. Begge desse medverkar i dag til at avverkinga er så stor som ho er. Difor er det også logisk å tenkja at auka tilskot ville forsterka dette ytterlegare. Dessutan har me også tilskot til planting og til ungskogpleie. Skogbruket er difor alt no ein god del subsidiert.

    Ei forsterka subsidiering av skogbruket kunne tenkjast på fleire måtar. Ein kunne til dømes gje eit avverkingstilskot tilsvarande det noverande tilskotet til drift i bratt terreng til alt tømmer som vert avverka, og ein kunne samtidig auka satsen for å gjera det endå meir attraktivt å nytta seg av tilskotet.

    Det er rett at eit tilskot sikkert verkar aller best akkurat i det det er i ferd med å forsvinna, men eg trur at det i alle tilfelle ville verka stimulerande på avverkinga. Fyrst og fremst ville det bety at for mange skogeigarar kunne tømmer som i dag har for liten rotnetto til å vera særleg aktuelt å leggja innsats i å avverka verta omgjort til ei pårekneleg, og dermed ei interessant, inntektskjelde. Dette er likevel så lenge som subsidiar på hogst verkeleg kom skogeigaren til gode. Vel så sannsynleg er det likevel at det over tid ville koma til å arta seg meir som subsidiering av råstoffet til tømmerindustrien. Det vil seia at når ein på denne måten kan få skogeigaren til å hogga tømmer utan å betala så mykje for det, vil det heller ikkje vera vilje til å betala så mykje som før. Dette har å gjera med tilbod og etterspurnad. Dersom tilskotet fører til auka avverking, aukar også tilbodet i marknaden, og prisane minkar dermed. Om andre land godtek at me subsidierer råstoffet til vår eigen tømmerindustri er vel også kanskje usikkert.

    No er likevel desse diskusjonane nokså hypotetiske, i og med at både Riksrevisjonen (s. 13) og landbruks- og matstatsråden (s. 23) skriv fylgjande: «Det er verken mulig eller ønskelig å styre avvirkningsnivået politisk…» Det einaste tiltaket som her er drøfta for å auka avverkinga, er å utvikla infrastrukturen, slik at tømmeret er lettare tilgjengeleg dersom det er etterspurnad etter det. Dette blogginnlegget byggjer på ein premiss om at tømmeret alt er tilgjengeleg for avverking, og at spørsmålet berre er om skogeigaren er motivert for å hogga det, eller ikkje. Som rapporten peikar på, er det ikkje alltid tilfellet.

    Så kan ein på den andre sida spørja om betra infrastruktur nødvendigvis utløyser auka hogstvilje. Og det gjer det jo dersom me snakkar om skogsvegar som vert bygde med vilkår om tvangsavverking.

    Det vel så viktige spørsmålet er kva logikk som ligg bak det politiske ynskjet om å auka avverkinga. Det er fleire grunnar til å stilla seg spørjande til eit slikt ynskje.

    For det fyrste er dette ynskjet i direkte motstrid med det miljøpolitiske nesten like klare målet om å redusera avverkinga. For det andre er det, også i lys av ein tankegang om at tømmeret før eller seinare skal avverkast, ulogisk å venta ei stor avverking i ei tid då tømmerprisane er på eit historisk lågmål. Det er berre ein part som tener på at staten går inn med tiltak for å halda tilbodet oppe i ei tid då prisane er låge, og det er tømmerkjøparane. Det vil seia, med eit par unntak. I den grad politisk tilrettelegging handlar om å halda oppe verdikjeda og kompetansen, så er jo også dette i skogeigarane si langsiktige interesse. Folk som arbeider innan hogst og tømmertransport har sameleis interesse av jamn aktivitet i skogen, og dette har vel i alle fall tidlegare vore eit viktig mål for skogpolitikken, den gongen skogsarbeidarane utgjorde i talrik og viktig yrkesgruppe her i landet. Men her snakkar me om eit politisk mål om auka avverking, ikkje berre om å unngå nedgang i avverkinga.

    Min mistanke er ut frå dette at ein politikk for auka avverking fyrst og fremst er ein politikk for å gagna tømmerkjøparane. Dei vil i så fall få glede av å få del i dei veksande virkesreservane utan å måtta stimulera skogeigarane med auka tømmerpris. Eit spørsmål som ein kan stilla seg, er sjølvsagt om større, sterkare og meir kommersielt orienterte skogeigarar, som det forsøksvis vert teke til orde for her, ville finna seg i å verta utsette for ein slik politikk. Og dersom ikkje, burde dagens skogeigarar stilla spørsmålet om DEI er viljuge til å finna seg i det.

  2. Ingvar Åberge sier:

    Etter å ha lese nokså grundig gjennom heile Lundteigen sitt innlegg i Stortinget, står det nokså klart for meg at den omtalen dette innlegget har fått i denne bloggen ikkje er rettvist, og at dette burde påpeikast.

    Lundteigen går i hovudsak gjennom dei lange linjene i skogbrukshistoria på 1900-talet. Det han legg fram er i det alt vesentlege det synet og den ideologien som Det norske Skogselskap har stått som den aller fremste eksponenten for. Det er det same grunnsynet som Hans Fredrik Hoen gjev uttrykk for i dette innlegget på herverande blogg:

    http://www.skogfag.no/?p=324#more-324

    Lundteigen har, i tråd med det som har vorte den offisielle historieskrivinga, ei enorm tru på den effekten som innføringa av bestandsskogbruket hadde. Det kan nok diskuterast, men eg noterer at det er same oppfatning som også Hoen uttrykkjer i sitt innlegg. Meir kontroversielt er ikkje Lundteigen sitt syn, sjølv om det som sagt er eit diskutabelt tema.

    Elles meiner Lundteigen at skogressursane bør utnyttast. Det er kanskje det som set han i bås med kommunistane i Sovjet, men ser ein på den bakanforliggjande tanken med å byggja opp større tømmerressursar og -tilvekst, så er det ingen tvil om at det heile tida har vore at tømmeret skal brukast til noko. Noko anna ville i grunnen gjera heile den skogpolitiske tradisjonen som Det norske Skogselskap har forvalta gjennom si over 100 år lange soge meiningslaus.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>